Historier lever evig

Visste du at kvinner og menn forteller sin livshistorie i ulike moduser? Kvinner er oftere i martyrmodus, menn oftere i krigermodus. 

Jeg kjenner igjen dette historiefortellingsmønsteret fra min egen familie også, og merker at jeg selv stadig veksler mellom martyr og kriger etter at mamma døde. 🍁 🍂 ❤️‍🩹 

Det er naturlig å gjøre dette i perioder, men ingen av modusene er sunt å henge igjen i over tid. Det skaper mye bitterhet, frustrasjon og apati. Og det kan tappe både deg og andre for energi.

Bevissthet rundt personlig historiefortelling er ikke bare sunt for deg, det gir deg nærere og sterkere relasjoner, og bedre trivsel og prestasjon på jobb. Jeg ser fram til en høst hvor jeg skal hjelpe bedrifter og team med nettopp dette, å bevisstgjøre dem hvordan personlig historiefortelling preger både intern-, og eksternkommunikasjon på arbeidsplassen.

Du kan ikke velge hvilke fragmenter som faller i fanget ditt i løpet av livet, men du kan velge hvordan du setter fragmentene sammen til en historie som du kan leve videre med. Selv om det er drit vanskelig. For det er jo som forfatteren Alex Haley skrev det: "Every time a person dies, it's if a library has burned down".

Mammas bok og livshistorie kommer alltid til å leve videre i meg, og alle i mammas liv vil ha ulike versjoner av den samme boka. Heldigvis er det jo sånn som Kenyon og Randall skriver i sin bok "Restorying Our Lives, at: "None of us can escape being interesting".

Hvordan holde en tale folk husker?

Gjennom både direkte spørsmål, e-post henvendelser, og innsikt via hjemmesiden og Google- profilen min, ser jeg at "Hvordan skrive tale?" kommer opp som et hyppig stilt spørsmål. Jeg vil derfor i dette innlegget gi et konkret eksempel, gjennom en tale jeg har holdt, som jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger på, også i lang tid etter jeg holdt talen.

For ordens skyld: En tale er kontekstavhengig, og den nevnte talen var for konfirmanter og foresatte under humanistisk konfirmasjonsseremoni i 2023.

Men først: Det kjedelige svaret på spørsmålet over, er at det ikke finnes noen fasit hugget i stein. Å ha en standard mal du tyr til hver gang, som du ikke bryr deg med å tilpasse, er på ingen måte å anbefale. Når jeg hjelper toastmastere, næringslivsfolk eller aktivister, gjelder alltid det samme: Jeg ber om å få se den konkrete talen de jobber med, også tar vi denne som utgangspunkt.

Kanskje kan du likevel plukke opp litt inspirasjon fra talen min? Her kommer den:

Kjære ungdommer, i dag er det deres dag. Det er en fin, rørende og betydningsfull dag, som dere vil se i ettertid står for et viktig veiskille i livene deres. Denne seremonien, kveldene i konfirmasjonsundervisninga, og selskapet ditt etterpå, er alle gode minner det er fint og viktig å ha med i voksenlivets ryggsekk. Gratulerer så mye med dagen DIN!

Voksne har alltid bekymret seg på ungdommers vegne. På 50-tallet var de voksne livredde for at ungdommer skulle svinge med hoftene, i dag er voksne redde for at ungdommer skal gro fast i gamingstolen. Et enkelt Google-søk på ordet ungdom i 2023, gir resultatene: én av fem unge sier de ikke har venner, og angst og depresjon øker blant unge. Vi kan stadig vekk lese saker om ungdom som kjøper kokain på skolen, dropper ut av videregående, og som faller utenfor arbeidslivet. Men er ungdommene egentlig så håpløse som de fremstilles?

Da jeg vokste opp på 90-tallet var vi mer ute med venner enn det tenåringer er i dag. Det viser også forskninga. MEN; stikkordet er UTE. Vi var ikke mindre ensomme, vi var ikke mer fornuftige, heller ikke noe snillere med hverandre. Vi hang rundt på måfå i gatene, og røyka i smug i skolegården. Etter hvert som tv-spillene kom, lokket det oss mer hjem i sofakroken, og hadde vi hatt tilgang til telefon og internett på samme måte som i dag, ville vi antakeligvis brukt like mye tid foran skjermen som dere gjør i dag.

Ungdommer i dag er ikke nødvendigvis mer ensomme og asosiale. Forskning viser at ungdom er blitt mer hjemmekjære. Fordi de har valgt det selv. Dagens ungdommer har også et større vennenettverk enn noen gang tidligere. Både på nett og fysisk. Og hvis du er en voksen som er redd for at din ungdom skal gro fast i gamingstolen, ikke vær redd: det viser seg nemlig at unge brukte mye tid på tv og dataspill både i 2002 og 2010. Eller for å si det på en annen måte; dere spiller ikke nødvendigvis mer Fortnite i dag enn det jeg spilte Tekken på tidlig 2000-tallet. Og ingen av oss er blitt firkantede i øynene, så vidt jeg kan se herfra.

Det som faktisk stemmer om dagens ungdom er at dere kjører mindre rundt i bil på måfå (det er bra for miljøet), shopper mindre (det er bra for miljøet), røyker og drikker mindre (det er bra for helsa) utfører færre kriminelle handlinger enn ungdommer før dere (det er bra for samfunnet), og debuterer senere seksuelt. (det er bra for likestillingen) Vi ser dere også på barrikadene, der dere protesterer mot urettferdighet. Tenk bare på at verdens mest kjente klimaaktivist i vår tid, er ei ung jente, nemlig Greta Thunberg.

Dagens ungdommer har tilgang til hverandre og verden på en helt annen måte enn tidligere. I min ungdomstid kranglet jeg med søsteren min over hvem av oss som fikk bruke hustelefonen hjemme, og hvis én av oss ble utålmodige nok, kunne vi bryte inn i telefonsamtalen og si: NÅ er det min tur, det sier mamma! Det virker nok ganske merkelig for dere, men i min ungdomstid kunne vi ikke en gang ringe og bruke internett samtidig. Det meste går heldigvis framover.

Det er ikke bare ungdommer som blir fremstilt som problematiske. Dagens foreldre kalles for curlingforeldre og helikopterforeldre, og beskyldes for å gjøre barna bortskjemte og lite selvstendige. Samtidig viser forskninga at foreldre aldri tidligere i historien har tilbrakt så mye tid sammen med barna sine, fulgt opp barna sine så tett, og hatt så mye vennskapstid med barna sine, som det vi har nå. Men ja, vi moderne mammaer og papper har absolutt noen feil og mangler, det veit dere veldig godt. Vi svarer på meldingene deres med tommel opp og blunkefjes, og stjeler Snap og TikTok fra dere, i et desperat forsøk på å være like kule som dere er. Så snart vi prøver å få kontakt med dere i sosiale medier, rømmer dere, det er sånn det skal være å være ungdom.

Selv om dere ungdommer gjør mye bra og har det bra på mange vis i dag, er ikke livene deres en dans på roser. I boka Ungdomstiden kommer det tydelige frem at dagens tenåringer vokser opp saktere enn man gjorde tidligere. Ungdomstiden har på mange måter forskjøvet seg, og unge bruker lengre tid på å finne veien inn i voksenlivet. Dette gjør det kanskje enda vanskeligere å vite hvilke valg man skal ta, i en verden full av valg og muligheter.

Pedagog og høgskolelektor Mattias Øhra sier dette om dagens ungdommer: Vi har med en helt fantastisk ungdomsgenerasjon å gjøre. Tidligere var ungdom ofte i opprør mot foreldre og samfunnet. Dagens ungdom er sunne, flinke, veltilpassede og hjemmekjære. Opprøret er nå heller rettet innover. De nye ungdomsproblemene handler om stress og krav om selvrealisering. Mattias nevner som mange andre sosiale medier som en syndebukk for dette stresset, men viktigst av alt ansvarliggjør han oss voksne, og sier: Voksne bør ta «voksentesten»: Bak en kake, men fortell ikke noen om den. Tren til Birken, uten å fortelle om det til hele verden. Hold det for deg selv. Du trenger ikke å bli sett og bekreftet hele tiden. Dette kan være provoserende å høre, men kanskje verdt å ta innover oss, som foreldre.

Til tross for at det har vært mange endringer i ungdomsrollen, er det én ting som er helt likt for dere, som for meg da jeg var ungdom, som for deres foreldre og besteforeldre da de var yngre, nemlig det å oppleve en slags identitetskrise i ungdomsåra. Den tida du er i nå, er en overgangstid mellom det å være barn og voksen. Dagens tenåringer strever som ungdommer alltid har gjort, med de store identitetsspørsmålene. Det er vanskelig å finne seg selv og sin plass, og mange bekymrer seg for om de er akseptert av andre eller ikke. Det er viktig å finne et sunt fellesskap å være i, faller ungdom utenfor kan det få store negative konsekvenser for samfunnet vårt. Det har vi sett flere grusomme eksempler på de siste årene.

Kjære dere, flotte ungdommer. Det finnes nok av stress og bekymringer i livet. Men ungdomstiden er ikke tiden for å slite seg i hjel. Ungdomstida skal være gøyal, kreativ og lærerik. Ungdomstida er tida du savner når du er voksen. Tida du ler av når du tenker tilbake på den. Tida du skal få rom til å finne deg selv, oppdage det du brenner for, og få teste det du vil leve av. Det er tida du tør å «gønne» på, stå for noe, og å vise fingeren til det etablerte. Det er energien og pågangsmotet vi savner når vi blir eldre. For det er jo som dikteren Arne Paasche skrev: Du kan ikke spare på ungdommens krefter, og ha dem til senere år. Dessverre.

Tidligere statsminister i Storbritannia, Herbert Asquith, sa visstnok dette da han levde: Ungdommen hadde vært en idealtilstand om den bare hadde kommet litt senere i livet.            

Men det gjør den jo ikke, så husk å nyte livet ditt akkurat nå!  

Heldigvis er det ikke bare negative ting som er sagt og ment om ungdommer opp igjennom historien. Én som virkelig har forstått hva ungdomstida bør dreie seg om, er Bjørnstjerne Bjørnson, som dere har lært om i norsktimene. Han sa det nemlig slik: Ungdommen skal more seg. Siden kommer så meget.

Gratulerer så mye med dagen!

Se gjerne videoklipp fra talen her, og ta kontakt dersom jeg kan hjelpe deg med din tale!

Å filme seg selv nok

Video er et fantastisk hjelpemiddel, læremiddel og virkemiddel, som er kommet for å bli. Nesten alle har tilgang til å filme og redigere video på sin egen telefon, noe som gjør at muligheten for å ta opp, vise og vurdere seg selv, omtrent alltid er tilstede. Men er det mulig å filme seg selv for ofte? Ja, mener jeg. Og da kan det fort virke mot sin hensikt.

I denne teksten deler jeg noen tips som fungerer godt for meg, når det gjelder bruk av kamera før jeg skal på scenen.

Du har sikkert fått dette som et velmenende råd før du skal holde en presentasjon. Film deg selv! Og misforstå meg rett: Jeg vil ikke du skal slutte å filme deg selv. Men det er faktisk mulig å filme seg selv for mye. La meg gi deg et eksempel:

En kursdeltaker kom bort til meg i løpet av et kurs jeg holdt, og fortalte meg at han filmet seg selv hver gang han øvde på en presentasjon. Han satte opp kamera og filmet seg selv gjennom hele foredraget, hver eneste gang han øvde. Han syntes det var slitsomt, og demotiverende, fordi han alltid fant noe å pirke på. Og her kommer vi kommer vi til kjernen: Det ble en prestasjon, som han alltid måtte levere perfekt på, uansett dagsform. Han begynte å kvie seg, og øvinga ble en belastning.

Systematisk øving er viktig hvis du skal bli en god foredragsholder, men å filme seg selv hver gang gjør deg ikke nødvendigvis bedre, det kan faktisk gjøre deg mer nervøs og engstelig for å presentere.

I angstbehandling er et vanlig råd dette: Rett blikket utover. Dette mener jeg er essensielt for en god foredragsholder også. Du blir både roligere inni deg og bedre på scenen, ved å rette blikket ut over deg selv. Men hva da når du filmer? Jo, forsøk å se på opptaket med en kursdeltakers blikk, og still gjerne deg selv følgende spørsmål:

• Klarte jeg å framstå varm og sjarmerende, klarte jeg å "flørte med kameraet?"

• Klarte jeg å gjøre kurset "levende" gjennom stemmebruk og kroppsspråk, eller virker det som om jeg leser opp et manus?

• Ser jeg i kameraet på en måte som virker som om jeg har en dialog med publikum?

• Drit i alle småfeil, reflekter over hvilken følelse, energi og atmosfære du selv mener at du skapte. Klarte du å skape engasjement? På hvilken måte klarte du det i så fall? Tips: Spør gjerne en annen person som har litt kompetanse på presentasjonsteknikk, som du stoler på, om hva de synes.

Ingen formidlere, ingen mennesker, er uten feil og mangler. Noen ting kan og bør man jobbe med, som for eksempel å ikke si ehhhh for ofte. Andre "feil" er sjarmerende.

Har du sett folklorist og foredragsholder Thor Gotaas snakke om skisportens historie? Han bryter mange "regler" i presentasjonsteknikk, men likevel: han er én av de beste foredagsholderne jeg vet om. Hvorfor? Fordi han har en tydelig identitet som foredragsholder, han er ikke en kopi av noen andre. Han har funnet sin "greie." Han er også helt rå på ankedoter og historier.

Å filme seg selv innimellom er smart. Men husk på:

1. Ikke film deg selv hver gang du øver. Bruk filminga som et bevisst hjelpemiddel.

2. Bestem deg for helt konkrete ting du skal se etter før du ser gjennom, så du unngår å henge deg opp i om du ser tjukk ut eller andre uvesentlige ting.

3. Bryt øvinga opp i mindre mål, på ulike dager: - Legg for eksempel opp til mer øving på roligere dager, og planlegg filming til disse dagene. Kommer dagen og du ikke føler deg tipp topp likevel, øv uansett, men dropp kamera og selvransakelse, og ta heller ei kortere økt så du opplever mestring over å faktisk ha gjennomført øvinga. - Tenk at du ikke trenger å øve på hele foredraget hver gang. Planlegg for eksempel for ei uke av gangen. Sett deg overordnet presentasjonsmål for uka, for eksempel: Denne uka skal jeg jobbe med kroppsspråk. Sett små delmål for eksempel 3 dager i uka, hvor du bryter hovedmålet ned i mindre deler. Hvis kroppsspråk er hovedmål ei uke, kan du ha fokus på hender og gestikulering ei økt, blikk neste økt, og mimikk en tredje, som eksempel. Tips: Huk av, eller kluss over, når det er gjort, så øker mestringsfølelsen!

4. Tenk på øving og filming som ei treningsøkt. Noen ganger orker du bare ei kort øveøkt med lav intensitet, for eksempel å bare tråkke gjennom slidsene. Andre ganger kan du øve målrettet og strengt i halvannen time, for eksempel late som om det er siste gang du øver før du skal på scenen, eller du kan late som om du står på scenen.

Ti formidlingsbud fra meg, til slutt:

1. Flytt fokus fra deg selv, over til publikum.

2. Du har to bein å stå på; et sjefsbein og et kompisbein. Stå stødig på begge.

3. Vær tilstede når du er på scenen, med kropp og sinn.

4. Øv jevn og trutt, ikke tro at det kommer av seg selv.

5. Hvis du har mistet formidlingsgleden, gjør endringer.

6. Aksepter at du har forbedringspotensiale.

7. Ta i mot feedback, men ikke snu kappa etter vinden.

8. Vær autentisk, ikke en kopi.

9. Tenk på hvilken atmosfære, energi og følelse du vil skape.

10. Ikke gi opp!