top of page
Loni Bjerkholt-Pedersen

Et aktivt kroppsspråk i kombinasjon med Powerpoint. What's not to love?

De siste årene har PowerPoint-en blitt forvist fra mange forelesningssaler og møterom.

Har vi kasta hjelpemiddelet på dør litt for tidlig?



Jeg driver selv som både foredragsholder og foredragsholder-coach. Det vil si at jeg hjelper folk å holde mer hensiktmessige og bedre foredrag. De siste årene har jeg erfart at det å bruke PowerPoint snakkes ned. Altså at det er eksisterer en slags tanke om at PowerPoint er for nybegynnere, og at virkelig gode formidlere snakker fritt. Dette er en sannhet med store modifikasjoner.


Det å snakke fritt blir ikke nødvendigvis verken strukturert, lærerikt eller tydelig for tilhørerne. Jeg har sett mange foredragsholdere snakke seg bort, skrible med uleselig håndskrift på en flip over, eller referere til forskning uten å vise hvor forskningen faktisk kommer fra. Dette stikker i en introverts hjerte, som vil se etos og logos, ikke bare patos!


Det å snakke fritt over tid, krever ekstremt mye av deg som foredragsholder. Du skal være eksepsjonelt god og bevisst fremtoning, kroppsspråk, stemmebruk og involvering av publikum, for å nevne noe. Og dette krever masse trening, øving og feedback. Noe de fleste ikke har tid eller mulighet til.


De færreste som holder foredrag gjør det profesjonelt. De mest aktive foredragsholderne i Norge er ikke de få som reiser land og strand rundt, med egen raider og coach i presentasjonsteknikk. De som holder flest foredrag er de stakkars mellomlederne i tidsklemma, som i tide (helst utide) bes holde et "kort innlegg" om et prosjekt, allerede i slutten av samme arbeidsdag, uten å ha noe tid til forberede seg. En god PowerPoint kan gjøre deg til en mindre nervøs, og bedre, foredragsholder. Vel å merke hvis den er GOD, og her skorter det dessverre en del, etter mitt skjønn.


Jeg aner ikke hvor mange PowerPoint-presentasjoner jeg har gjennomgått som har:


  • Ulik skrifttype og størrelse, hulter til bulter.

  • Bilder i dårlig oppløsning, gjerne i et hjørne av presentasjonen, eller som dekker hele lysbildet, og som ikke har noe som helst med teksten som vises å gjøre. Gjerne et bilde som ingen vet hvor kommer fra, eller om de i det hele tatt har rettighet til å bruke det.

  • Linker som ikke sier noe til noen, om noe som helst, men som bare er med for å vise at dette ikke er tatt ut av løse lufta.

  • Videolinker som ikke fungerer, eller altfor store nedlastede videofiler som gjør at presentasjonen henger seg opp og må restartes gjentatte ganger.

  • Kulepunkter som ikke er nyttige for publikum, bare en huskeliste til foredragsholder.

  • Brå slutt og ingen dramaturgi what so ever.

  • Masse skrivefeil og misforståtte metaforer.

  • Lange direkte sitater som leses direkte av foredragsholder i mens hen snur ryggen til publikum.


Spør du meg burde alle ansatte ha kurs i bruk av PowerPoint. På samme måte som kurs i Word, Excel, Episerver og andre systemer og programmer. Det er et effektiv hjelpemiddel, et kraftig virkemiddel, få virkelig mestrer.


Og her er poenget mitt: PowerPoint er et virkemiddel, ikke en erstatning. PowerPoint-en og du skal supplere hverandre og "jamme" sammen. Du er elgitaren, PowerPoint-en trommene. Sånn skaper du ordentlig Rock N Roll!


Med andre ord: Bare en virkelig god foredragsholder rocker bruken av PowerPoint!



Ta kontakt hvis du trenger hjelp til å forbedre foredraget ditt!

Telefon: 906 67 522





Loni Bjerkholt-Pedersen

Du har sikkert fått med at kjønnsdebatten har blusset opp, særlig de siste par årene.

Menn hytter med nevene, og beskriver at vi lever i, og skaper et, samfunn hvor menn faller utenfor. Men stemmer det egentlig?



Noen relevante fakta om kvinner og menn:


  • Menn tar oftere selvmord, men overvekten av de 70 000 menneskene som lever med en alvorlig psykisk lidelse (Bipolar lidelse, Schizofreni o.l.) i Norge, er kvinner. (helsedirektoratet.no)

  • Sysselsettingsgraden (SSB: Alle som har jobbet minst én time i uken hvor målingen gjøres, eller som normalt ville ha gjort det. Personer i militærtjeneste eller på sysselsettingstiltak regnes også som sysselsatte) blant unge kvinner med grunnskole som høyeste utdanningsnivå er på 53 %, mens den for menn i samme kategori er på 66 % . (Kristoffer Vogt, UiB)

  • Unge menn er overrepresentert når det gjelder unge uføre, hovedårsaken til dette er i følge Brage og Thune, 2015, at det siden 2000-tallet har vært økt overlevelse for mennesker med psykisk utviklingshemming, medfødte misdannelser og kromosomavvik (Kristoffer Vogt, UiB)

  • Kvinner har høyere sykefravær i alle aldersgrupper, og er i flertall på arbeidsavklaringspenger i alle aldersgrupper. Det er 38 % flere kvinner blant uføretrygdede.  (Kristoffer Vogt, UiB)

  • Mannlige skole drop-outs ender opp med vesentlig bedre betalte jobber enn kvinnelige drop-outs. (Kristoffer Vogt, UiB)


Femininisering er et gode for menn


Sosialpsykologen Geert Hofstede står bak en modell for kulturelle verdier der han karakteriserer nasjonale kulturer etter hvor de ligger på seks verdidimensjoner, blant annet verdien maskulinitet versus femininitet: In a masculine society, men are supposed to be tough. Men are supposed to be from Mars, women from Venus. Winning is important for both genders. Quantity is important and big is beautiful. In a feminine society, the genders are emotionally closer. Competing is not so openly endorsed, and there is sympathy for the underdog.



Videre, forteller kjønnsforskning oss at menn i mer likestilte samfunn har bedre liv enn menn hvor det er større forskjeller mellom kjønnene: Menn som lever i mer kjønnslikestilte land har langt bedre livskvalitet enn menn i mindre likestilte land. Det er mindre sjanse for at du er deprimert, skilt, eller at du utsettes for vold med døden til følge, både som kvinne og mann, i likestilte samfunn.



Mange mannsaktivister tror økt likestilling gir kvinner flere goder og privilegier, og at menn som følge av dette mister goder og privilegier, men det stemmer altså ikke.



Vi må vokte oss for machokulturen


På motsatt side av maskulinitetsforkjemperne, finner vi mennesker som bekymrer seg for det de mener et en økt machokultur i samfunnet. Gunnar Norheim er èn av dem: Motsetningsforholdet mellom myk velferdspolitikk og hard markedsøkonomi utgjør på sikt en fundamental trussel for likestillingen mellom kvinner og menn.


Gunnar bekymrer seg for en samfunnsutvikling hvor flere og flere private bedrifter tar over oppgaver som tidligere har ligget til det offentlige, særlig fordi det i det private næringslivet er en sterk kjønnsubalanse: Fra Institutt for samfunnsforskning kan vi lese at kun 22 % av topplederne i de 200 største selskapene i Norge, er kvinner. I privat sektor totalt utgjør menn rundt to tredjedeler av de sysselsatte, viser tall fra SSB.



Hva nå?


Toxic masculinity, eller giftig maskulinitetskultur, har for lengst gjort sitt innrykk i retorikk og kommunikasjon. Tenk bare på Putin og Trump, hvor sistnevnte er godt kjent for å kalle sin argeste kvinnelige motstander for "a nasty woman" ved en hver anledning på talerstolen. Denne hypermaskuline måten å kommunisere på, skaper konflikt og splid. Splid er ikke godt for noen av oss, heller ikke menn.


Videre virker det for meg som om mannsaktivistene hopper bukk over forskning og fakta om for eksempel transpersoner, som forsøker å ta sitt eget liv åtte ganger så ofte som resten av befolkningen, og lykkes med selvmord 3,5 ganger så ofte som ikke-transpersoner.



Har unge menn det verre nå enn før, og verre enn kvinner? Det er lite som tyder på det. Personlig er jeg mer bekymret for de skeive, og kvinners, levekår, særlig med tanke på at Èn av fire unge menn mener likestillingen har gått for langt.





Loni Bjerkholt-Pedersen

Gynkreftsløyfen, via Gynkreftforeningens Facebook-side.

Lavstatuskreft


At noen sykdommer anses som mer høystatus enn andre, er ikke noe nytt. Allerede i 2015 kunne vi lese i Aftenposten hvordan ansatte i helsevesenet selv rangerer sykdommer etter hva de synes er mest status og prestisjefylt å jobbe med. Lite overraskende, kanskje, er det at kroniske sykdommer havner lenger ned på lista enn akutte sykdommer, psykiske sykdommer havner lenger ned på lista enn fysiske, og at kvinnesykdommer havner lenger ned på lista enn sykdommer som oftere rammer menn. Kanskje enda mer interessant, og skremmende, er det at leger faktisk ser på underlivskreft hos kvinner og menn forskjellig. De rangerer selv eggstokkreft som mindre interessant og viktig, enn testikkelkreft: https://www.aftenposten.no/norge/i/JXkb/slik-deles-sykdommene-vaare-inn-etter-status-og-prestisje


Kjønnsparadokset her er stort. I 2023 fikk 260 menn testikkelkreft i Norge, 525 kvinner fikk eggstokkreft. Imens Norge har de beste overlevelsesresultatene i verden på testikkelkreft, er eggstokkreft én av de viktigste dødsårsakene ved gynekologisk kreft.


Men dette handler ikke bare om kjønn. Selv innad i kvinnekreftspekteret er det store forskjeller i både status og prestisje, og enda viktigere: store forskjeller i ressurser til forskning, behandling, forebygging og synliggjøring.


På en rosa sløyfesky


Rosa sløyfe, Brystkreftforeningens sløyfe, fra Wikipedia.

Brystkreftens Rosa sløyfe-aksjon er du sikkert kjent med. Det samme gjelder nok menns årlige Movember-aksjon, hvor de lar bart og skjegg gro til ære for synliggjøring av testikkel- og prostatakreft. Men vet du hvilken farge eggstokkreftsløyfen har? Neppe, med mindre du selv har hatt, eller kjenner noen som har, denne kreftformen.


Men det kan jo bare være at disse kreftforeningene er bedre på eksternkommunikasjon, tenker du kanskje? Forklaringen er nok ikke riktig så enkel.


Brystkreft er den vanligste kreftformen for kvinner i Norge, og rammer årlig 4000 kvinner (og noen menn). Likevel er 9 av 10 kvinner som rammes i live fem år etter diagnosen. Det at overlevelsen ved brystkreft øker, skyldes forbedrede metoder for utredning og behandling, i tillegg til tidligere diagnose grunnet mammografiscreening, i følge kreftforeningens hjemmesider. Slike screeningprogrammer har man nå også innen livmorhalskreft (som for øvrig anses som «utryddet» i Norge om få år, på grunn av HPV-vaksine) og tarmkreft, for å nevne et par eksempler. (Tarmkreft rangeres også, for øvrig, høyere enn eggstokkreft av helsevesenet, hvis du går tilbake og ser i tabellen i Aftenpostens artikkel.)


Bør vi sløyfe sløyfa?


Like gode nyheter er det derimot ikke for eggstokkreft. I Europa er eggstokkreft tre ganger mer dødelig enn brystkreft. De fleste pasientene diagnostiseres i et (for) sent stadium, og behandlingsalternativene er begrensede. Sykdommen rammer hovedsakelig kvinner over 50 år, men yngre kvinner kan også få diagnosen. Så hvorfor gjør man ikke mer for å forebygge?


Det er det ikke bare jeg som stusser over. Den avdøde amerikanske forfatteren og journalisten Barbara Ehrenreich, har skrevet mye om krefthierarkiet i USA, blant annet i teksten Welcome to Cancerland. A mammogram leads to a cult of pink kitsch. Barbara fikk selv brystkreft, og døde av dette i 2022. Likevel var hun, som tittelen forteller, sterkt kritisk til all oppmerksomheten rundt nettopp brystkreft: Today, it’s the biggest disease on the cultural map, bigger than AIDS, cystic fibrosis, or spinal injury, bigger even than those more prolif ic killers of women—heart disease, lung cancer, and stroke.While AIDS goes begging and low-rent diseases like tuberculosis have no friends at all, breast cancer has been able to count on Revlon, Avon, Ford, Tiffany, Pier 1, Estée Lauder, Ralph Lauren, Lee Jeans, Saks Fifth Avenue, JC Penney, Boston Market, Wilson athletic gear.


Barbara er med andre ord sterkt kritisk til profileringen og kommersialiseringen av denne kreftformen, og, for å løfte inn kjønnsperspektivets andre side: Certainly, men diagnosed with prostate cancer do not receive gifts of matchbox cars.


Er pupper rett og slett mer sexy og salgbart enn eggstokker og underliv? Det kan virke sånn.


Eggsestensiell kreftkrise


Eggstokkreft har en relativt høy overlevelsesrate, dersom den oppdages tidlig. Dessverre oppstår symptomer på sykdommen oftest først når den har spredd seg, noe som gjør at andelen med utbredt sykdom er høy, sier Kreftforeningen på sine hjemmesider. Dette vil jeg påstå er en sannhet med modifikasjoner. Jeg mistet selv mamma til eggstokkreft i høst, og hun hadde symptomer i årevis. Riktignok ble de oversett og neglisjert av fastlegen hennes, som gjorde at mamma selv valgte å betale for en CT-skanning noen år etter å ha blitt avskrevet som både hypokonder og gallesteinplaget. CT-en kunne ikke misforstås, hun var full av kreft, i stadium 4.


Mammas historie føyer seg inn i rekken av historier om kvinner som diagnostiseres for sent, og som stemples som brysomme og hysteriske i helsevesenet. Eller for å si det som NRK skriver i en artikkel fra tidligere i å: En ny studie viser at selv om kvinner og menn har like vondt, blir det ikke gitt smertestillende på lik linje. https://www.nrk.no/trondelag/ny-forskning_-kvinner-far-mindre-smertestillende-og-darligere-behandling-enn-menn-pa-akuttmottak-1.16999392)


Økt fokus nedover


Vi kan dessverre konstatere at de mest dødelige kreftformene ikke nødvendigvis får mest oppmerksomhet. Men man bør stille seg spørsmål om hvorfor:


· Hvorfor er kvinnesykdommer fremdeles mer lavstatus enn mannssykdommer?

· Hvorfor får brystkreft mer oppmerksomhet enn eggstokkreft?

· Hvorfor kommuniseres det ikke bedre ut at de fleste kvinner med eggstokkreft har symptomer fra mage, ikke underliv?

· Hvorfor har man bare ett år på seg til å klage til Statsforvalteren for mangelfull helsehjelp?


Vi trenger ikke akseptere tingenes tilstand. Men det krever at vi blir mer bevisste.



Anbefaler deg også å lese boken hennes: Naturlige årsaker. Hvordan ofre livet for å leve lenger.

bottom of page