Dropp K.I, bruk hjertet!

Et ekte fotografi av en ekte person. (Meg) Det er ikke perfekt, men levende. Motiv, lys og skygger, utsnitt, alt er min vurdering, ikke en robots.

Yes Sir, I said it. Jeg kunne skrevet "Dropp K.I, bruk huet", men er det noe K.I Ikke har (enda) så er det et hjerte. Et hjerte for gode ord og vendinger, dypsindige spørsmål uten en agenda, og magien i den ekte kontakten mellom mennesker som gjør at du får tatt gode fotografier.

Misforstå meg rett, jeg er ikke naiv. Google-søk sammenfattes nå av K.I. Jeg bruker til dels K.I når jeg lager plakater i Canva. (Men jeg tar egne bilder av ekte folk, ass..) K.I kan være fint for å lage sammendrag av statistikk og fakta du har funnet og dobbeltsjekket selv. K.I er overalt rundt oss, men jeg forsøker å minimere bruken. Ikke fordi jeg prinsipielt i mot det, men fordi jeg vil at kommunikasjonsrådgiveryrket, tekstforfatteryrket, grafikeryrket, journalistyrket, og forfatteryrket, blant andre, skal bestå.

Jeg er en stolt eier av et dumt hjem. Med en gammel TV, nøkkel som må settes i låsen, og lysbrytere på gamle lamper som både må slås på og skrus på. Jeg er for ung til å være gammel grinebiter (blir førti om to uker), men jeg føler at hjertet mitt skrumper litt inn hver gang jeg ser en K.I generert plakat på Facebook.

Hvis alt skal være enkelt, lett og raskt mister vi fort kjærlighet, menneskelighet og engasjement. I mine øyne, i hvert fall.

Jeg har vært engasjert som kommunikasjonsrådgiver på deltid for blant annet Larvik kommune og Fellesforbundet i Vestfold en stund nå, og ser det tydelig igjen og igjen.

Det som skaper engasjement er:

• Historien til folk.

• Ekte fotografier av folk, selv om bildene ikke er perfekte.

• Uperfekte videoer med god lyd, av ekte folk.

Så hvorfor deles det fremdeles haugevis med K.I genererte plakater og bilder i sosiale medier?

• 

• 

• 

• 

• 

Hvordan strukturere en tale?

Som søyler i et byggverk, trenger en tale en god struktur for å henge sammen.

Jeg anbefaler deg å bruke Hollywood-kurven i talen din, uansett anledning.

Historiefortellingens A-B-C

Som jeg har skrevet og sagt ved flere anledninger, er historiefortelling et veldig effektivt og kraftig virkemiddel i både skriftlig og muntlig kommunikasjon.

Men en god historie kommer ikke til av seg sjøl. Den består av noen nøkkelelementer som gir en tydelig struktur, retning og mål.

Her er elementene du bør ha med i din neste tale:

1. Anslag

   Introduksjon, sett "scenen".

   
   

2. Presentasjon

   Her blir vi kjent med karakterene og universet.

   
   

3. Opptrapping

   Her kommer vi inn under huden på karakterene, historien begynner å utkrystallisere seg. Vi kjenner på den indre/ytre konflikten hos hovedpersonen.

   
   

4. Vendepunkt

   Spenningen bygger seg opp. Konflikten tilspisses.

   
   

5. Klimaks

    Spenningshøydepunktet i talen. "The Point of No Return".

   
   

6. Konfliktløsning

   Løsningen kommer. Konflikten avtar. Helten vår oppnår sitt mål/ oppnår resolusjon og harmoni.

7. Avrunding

   Hva har du lært? Hvordan ser livet ut nå/framover?

Et eksempel på bruk i en konkret tale, med tema: Konfirmasjon

1. Anslag:

   
   

   Kjære, navn. Nå er du blitt hele 15 år. Så fort tiden har gått!

   
   

2. Presentasjon:

   
   

   Du ble født på Tønsberg sykehus 10. desember 2002. På den tiden snødde det som aldri før, faktisk var det det mest heftige snøfallet siden 80-tallet. Pappa og jeg hadde akkurat kjøpt hus, og gledet oss stort til å få deg, vår lille skatt, med oss hjem.

   
   

3. Opptrapping:

   
   

   Men, starten vår ble dessverre ikke enkel. Det som skulle vært vårt livs vakreste øyeblikk, ble fylt med frykt. Synet av sykepleiernes bekymrede ansikter, og den manglende barnegråten, innstilte oss på det verste. I det øyeblikket var vi livredde for at vi aldri skulle få lære deg å kjenne, vårt livs lys.

   
   

4. Vendepunkt:

   
   

   Det ble stadig mer kaos på sykestua. Legene klarte ikke svare på alle spørsmålene våre. Du var blå, og viste ingen tegn til liv. Da du ble tatt ut av rommet, ante vi ikke hva som ville skje med deg. Jeg husker enda de medlidende blikkene, og hvite frakker inn og ut av rommet. Pappa holdt rundt meg i senga, og jeg husker at jeg tenkte: Hva med det nydelige barneværelset ditt, som står klart og venter på deg?

   
   

5. Klimaks:

   
   

Det var uvanlig stille på fødestua. Jeg kunne høre veggklokka tikke.

Pappa og jeg satt aleine i rommet, og ante ingenting.

Det var det vondeste øyeblikket i vårt liv, kjære navn.

6. Konfliktløsning:

   Men så, endelig, hørte vi barnegråt. Inn kom leger og sykepleiere, med deg i armene. Den perfekte, vakre ungen vår. Jeg kommer aldri til å glemme øyeblikket da jeg fikk deg i armene mine. Da jeg kjente lukten av håret ditt for første gang, Da falt brikkene på plass, og jeg har aldri vært lykkeligere.

   
   

7. Avrunding:

   Det er lenge siden jeg har fått lukte på håret ditt. Du er for stor for det nå. Det ville vært cringe, for å si det i dine egne ord.

   
   

   Jeg vet at det er vanskelig å være ungdom i dag. Med krav og forventinger til å skille seg ut, og en følelse av press på sosiale medier. Du forteller meg innimellom at du føler deg svak og hjelpeløs.

   
   

   Men du, kjære navn, er født en fighter. Du overlevde en navlestreng på avveie, og du vil komme deg igjennom alle utfordringer du møter på din vei, det vet jeg. Og jeg vil være her sammen med deg, hele veien.

   
   

   Så kjære navn, min fighter og livs lys, gratulerer så mye med konfirmasjonsdagen. Jeg er stolt av deg, og elsker deg!

Et banalt eksempel, kanskje. Og kort. Eksempelet skrev jeg i mens jeg så på Netflix, og historien er helt og holdent oppspinn, noe du må styre unna i din tale. Men, eksempelet kan hjelpe deg å se at du må finne et spenningsmoment i din tale, selv om det ikke trenger å være så dramatisk som mitt eksempel tilsier. En god historie må derimot inneholde en viss spenning over tid.

Så, hvis du skal holde tale i konfirmasjon, bryllup, 17.mai eller i 50-årslag, tenk på hvilken historie du vil fortelle. Og ta kontakt med meg hvis du trenger hjelp til skriving, redigering eller sparring!

Hva kan vi lære av introverte formidlere?

Jeg har hjulpet mange foredragsholdere med presentasjonsteknikk i årenes løp, blant annet ingeniører og regnskapsførere. Disse beskriver seg ofte som introverte og innadvendte. Mange av dem tror at de automatisk er mindre egnet som foredragsholdere, og at de er dårligere formidlere enn ekstroverte. Dette stemmer heldigvis ikke, så her kommer noen tips til hva vi ekstroverte kan lære av våre introverte søstre og brødre.

(Ja, jeg vet at jeg setter folk litt i bås her, og at mange er som meg, ambiverte. Jeg vet også at dette er mine personlige erfaringer, som kanskje ikke beskriver alle introverte, men likevel.):

1. Introverte mennesker er ofte ekstra ydmyke overfor publikum. De er redde for å være kjedelige, ta plass, og er kanskje litt ekstra preget av jantelov. Ydmykhet som foredragsholder er fint, for du vil sjeldent oppleves som kjepphøy eller arrogant.

2. De er generelt etterrettelige og supergode på å referere til kilder. Altså gir de andre nøysomme og introverte mennesker trygghet på hvor faktaene kommer fra (logos), og gir ekstroverte lettvektere noe å strekke seg etter.

3. De er ofte veldig gode skriftlig, og passer ekstra godt på både design og skrivefeil. (Deilig for oss tekstnerder, så lenge de ikke fyller side opp og side ned, og glemmer presentasjonsteknikken.)

4. De er mer opptatt av sak, mindre opptatt av person. De vil fremme et budskap, ikke skinne sjøl. Dette er en veldig fin egenskap i en verden hvor mange starter med å holde foredrag fordi de vil fortelle sin egen historie. Introverte vil fortelle om saken. (Takk!)

5. I det å ville si ting med faglig belegg og tyngde, ligger det også at introverte ofte dropper klisjeer, floskler, og ting de bare har hørt i forbifarten, som de ikke har referanse på. Det gjør at en slipper å høre på et pinlig, kleint og banalt foredrag, hvor foredragsholderen for eksempel bruker ordspill eller visdomsord feil. Som for eksempel å "bøye seg i hatten"

Så hold ditt introverte hode høyt, og fortsett å jobbe med å bli en enda bedre foredragsholder!