Å filme seg selv nok

Video er et fantastisk hjelpemiddel, læremiddel og virkemiddel, som er kommet for å bli. Nesten alle har tilgang til å filme og redigere video på sin egen telefon, noe som gjør at muligheten for å ta opp, vise og vurdere seg selv, omtrent alltid er tilstede. Men er det mulig å filme seg selv for ofte? Ja, mener jeg. Og da kan det fort virke mot sin hensikt.

I denne teksten deler jeg noen tips som fungerer godt for meg, når det gjelder bruk av kamera før jeg skal på scenen.

Du har sikkert fått dette som et velmenende råd før du skal holde en presentasjon. Film deg selv! Og misforstå meg rett: Jeg vil ikke du skal slutte å filme deg selv. Men det er faktisk mulig å filme seg selv for mye. La meg gi deg et eksempel:

En kursdeltaker kom bort til meg i løpet av et kurs jeg holdt, og fortalte meg at han filmet seg selv hver gang han øvde på en presentasjon. Han satte opp kamera og filmet seg selv gjennom hele foredraget, hver eneste gang han øvde. Han syntes det var slitsomt, og demotiverende, fordi han alltid fant noe å pirke på. Og her kommer vi kommer vi til kjernen: Det ble en prestasjon, som han alltid måtte levere perfekt på, uansett dagsform. Han begynte å kvie seg, og øvinga ble en belastning.

Systematisk øving er viktig hvis du skal bli en god foredragsholder, men å filme seg selv hver gang gjør deg ikke nødvendigvis bedre, det kan faktisk gjøre deg mer nervøs og engstelig for å presentere.

I angstbehandling er et vanlig råd dette: Rett blikket utover. Dette mener jeg er essensielt for en god foredragsholder også. Du blir både roligere inni deg og bedre på scenen, ved å rette blikket ut over deg selv. Men hva da når du filmer? Jo, forsøk å se på opptaket med en kursdeltakers blikk, og still gjerne deg selv følgende spørsmål:

• Klarte jeg å framstå varm og sjarmerende, klarte jeg å "flørte med kameraet?"

• Klarte jeg å gjøre kurset "levende" gjennom stemmebruk og kroppsspråk, eller virker det som om jeg leser opp et manus?

• Ser jeg i kameraet på en måte som virker som om jeg har en dialog med publikum?

• Drit i alle småfeil, reflekter over hvilken følelse, energi og atmosfære du selv mener at du skapte. Klarte du å skape engasjement? På hvilken måte klarte du det i så fall? Tips: Spør gjerne en annen person som har litt kompetanse på presentasjonsteknikk, som du stoler på, om hva de synes.

Ingen formidlere, ingen mennesker, er uten feil og mangler. Noen ting kan og bør man jobbe med, som for eksempel å ikke si ehhhh for ofte. Andre "feil" er sjarmerende.

Har du sett folklorist og foredragsholder Thor Gotaas snakke om skisportens historie? Han bryter mange "regler" i presentasjonsteknikk, men likevel: han er én av de beste foredagsholderne jeg vet om. Hvorfor? Fordi han har en tydelig identitet som foredragsholder, han er ikke en kopi av noen andre. Han har funnet sin "greie." Han er også helt rå på ankedoter og historier.

Å filme seg selv innimellom er smart. Men husk på:

1. Ikke film deg selv hver gang du øver. Bruk filminga som et bevisst hjelpemiddel.

2. Bestem deg for helt konkrete ting du skal se etter før du ser gjennom, så du unngår å henge deg opp i om du ser tjukk ut eller andre uvesentlige ting.

3. Bryt øvinga opp i mindre mål, på ulike dager: - Legg for eksempel opp til mer øving på roligere dager, og planlegg filming til disse dagene. Kommer dagen og du ikke føler deg tipp topp likevel, øv uansett, men dropp kamera og selvransakelse, og ta heller ei kortere økt så du opplever mestring over å faktisk ha gjennomført øvinga. - Tenk at du ikke trenger å øve på hele foredraget hver gang. Planlegg for eksempel for ei uke av gangen. Sett deg overordnet presentasjonsmål for uka, for eksempel: Denne uka skal jeg jobbe med kroppsspråk. Sett små delmål for eksempel 3 dager i uka, hvor du bryter hovedmålet ned i mindre deler. Hvis kroppsspråk er hovedmål ei uke, kan du ha fokus på hender og gestikulering ei økt, blikk neste økt, og mimikk en tredje, som eksempel. Tips: Huk av, eller kluss over, når det er gjort, så øker mestringsfølelsen!

4. Tenk på øving og filming som ei treningsøkt. Noen ganger orker du bare ei kort øveøkt med lav intensitet, for eksempel å bare tråkke gjennom slidsene. Andre ganger kan du øve målrettet og strengt i halvannen time, for eksempel late som om det er siste gang du øver før du skal på scenen, eller du kan late som om du står på scenen.

Ti formidlingsbud fra meg, til slutt:

1. Flytt fokus fra deg selv, over til publikum.

2. Du har to bein å stå på; et sjefsbein og et kompisbein. Stå stødig på begge.

3. Vær tilstede når du er på scenen, med kropp og sinn.

4. Øv jevn og trutt, ikke tro at det kommer av seg selv.

5. Hvis du har mistet formidlingsgleden, gjør endringer.

6. Aksepter at du har forbedringspotensiale.

7. Ta i mot feedback, men ikke snu kappa etter vinden.

8. Vær autentisk, ikke en kopi.

9. Tenk på hvilken atmosfære, energi og følelse du vil skape.

10. Ikke gi opp!
    

Stiller du gode spørsmål?

Spørsmål kan være banale, ledende, konfronterende eller utydelige.

Likefullt er de utrolig viktige, og er med på å åpne eller blokkere den videre samtalen.

Fikk du med deg Tucker Carlsons intervju av Vladimir Putin, 8. februar?

Tucker fikk mye kritikk for å ikke stille konfronterende nok spørsmål, og ble beskyldt for å bare fungere som et levende talerør for Russlands propaganda. Tucker, på sin side, mente at samtalen åpnet opp for dialog mellom partene, og at en journalists formål skal være å åpne opp for ulike synspunkter i en konflikt. Med andre ord, å stille spørsmål på en nøytral måte.

Dersom Tucker hadde stilt konfronterende spørsmål, og kjørt en "hard" intervjustil, hadde kanskje Putin nektet å svare, eller bestemt seg for å avslutte intervjuet. Dette kunne parkert samtalen, eller det kunne gjort Putin til intervjuets "taper", ved å framstille han som en person som ikke tar kritikk, eller som ikke kan svare godt for seg.

Det jeg la merke til i samtalen, er hvordan Putin flere ganger bruker spørsmålsstilling som hersketeknikk. For eksempel kommer han med en påstand som han beskriver som sannhet, og spør Tucker: "Didn´t you know that"? Dette er en veldig bevisst måte å styre historien på, samt å gjøre det vanskelig for journalisten å stikke hull i påstanden. Men det går an, heldigvis, med smarte spørsmål!

De fleste av oss kommer ikke til å stille store spørsmål til statsledere, ei heller nasjonale toppidrettsutøvere. Hvis vi derimot kunne stått på målstreken med en mikrofon, hadde mange kanskje tydd til følgende spørsmål: "Hva føler du nå?" På den ene siden kan vi le av dette spørsmålet, og skrotet det som en klisjé. Men hva åpner spørsmålet opp for?

"Hva føler du nå?" er et åpent spørsmål, uten konfrontasjon. Det lar vedkommende få svare det som faller en inn, uten å måtte forholde seg til annet enn sin egen opplevelse. Slik sett kan man få et ærlig, sterkt og ekte svar.

Hadde Fredrik Solvang forsøkt seg på et slikt spørsmål i Debatten på NRK, vil jeg derimot tro at dette hadde skapt en klein stillhet, kanskje en litt usikker latter, før politikeren på ett eller annet vis fikk ført intervjuet over på sak framfor egne følelser.

Med andre ord: Et spørsmål kan trygge, eller framprovosere en reaksjon og handling.

Noen ganger, særlig i møte med fageksperter, vil journalister og programledere legge seg på en ydmyk, nesten "dum" linje, gjennom å stille selvsagte, banale, og kanskje usaklige spørsmål, noe som ofte gjøres i humorprogrammer. En slik variant kan blant annet føre til at:

• Intervjuobjektet fremstår enda tydeligere som en fagekspert.

• Intervjuobjektet kan fremstå som kjip, nedlatende og lite folkelig hvis vedkommende reagerer negativt på spørsmålet.

• Intervjuobjektet mister autoritet, fordi intervjuer fører vedkommende ut på glattisen.
  

Igjen: Den som stiller spørsmålene definerer samtalen.

Verdt å tenke på på jobb, men også på hjemmebane:

1. Prøv å unngå å stille for mange spørsmål samtidig.

2. La personen få tid til å fordøye spørsmålet, tenke, og svare fullt ut.

3. Ikke avbryt, med mindre du leder en politikerdebatt, og ser at den som svarer sporer helt av.

4. Tenk over om spørsmålet ditt leder samtalen, eller om du ønsker å stille et spørsmål som åpner opp for mer personlig refleksjon, og følelser rundt et tema.

Husk: En god intervjuer er bevisst sine spørsmål i forkant, og velger de med omhu, men er likevel tilstede i samtalen og kan tilpasse spørsmålene etter svar og reaksjon.

Et godt og morsomt eksempel for meg, er når journalister og programledere utfordrer fordommer og stereotypier, og for eksempel spør mannlige ledere om hvordan de takler å sjonglere rollene som karrieremann og farsrollen. Her betyr spørsmålet i seg selv mer enn svaret. I videoen under ser du hvordan mange fremdeles stiller kvinner og menn ulike spørsmål:

En som godt mestrer balansen mellom en slik "push and pull" intervjuteknikk, er etter mitt skjønn, Louis Theroux:

Mary Archer: "Peppermø", velgjører og utfordrer

Fotografi av Mary Archer, i København 1898.

Fra boken Viljens styrke. Natalie Zahle:

En biografi om dannelse, køn og magtfuldkommenhed,

av Birgitte Possing.

Som frilansjournalist får du tid og rom til å dykke ned i sunne «kaninhull», og grave fram historier du ikke klarer å legge fra deg.

Det er ubeskrivelig spennende å sette sammen fragmenter til en hel fortelling. 

Altoppslukende og givende å forsøke å nøste opp i et helt liv.

Ikke minst når det gjelder fortellinger som bare har vært et apropos i margen opp igjennom historien, nemlig om kvinner, særlig skeive og «peppermøer»

Jeg jobber for tiden med Mary Archers biografi. Mary var båtbygger Colins storesøster, og er etter mitt skjønn blitt grovt oversett i mange år. Hun gjorde mye for mange ulike mennesker i Larvik, og blir i boka Larviks historie, 2.bind, 1814-1885 beskrevet på følgende måte:

"Frøken Mary Archer, var alltid virksom for å hjelpe syke og ulykkelige mennesker."

Her er tre av de mange spennende aktivitetene Mary drev med i sin levetid fra 1826-1908:

• Mary etablerte ett av Norges første barnesykehus, hvor barn med Skrofulose, i alderen 1-15 år, fikk gratis kost og losji, legehjelp og oppdragelse.

• Hun seilte regatta mange år før kvinner fikk stemmerett.

• Hun drev "Larvik kvindelige Understøttelsesselskab", en forening som hjalp vanskeligstilte kvinner.

Mary var selv innvandrer fra Skottland, og kom fra en stor familie med mange munner å mette. Familien ble etterhvert en del av Larviks elite, men for Mary var det aldri noe alternativ å sitte inne og brodere vekk livet og engasjementet, da hennes egen velstand økte.

Hun blir beskrevet slik av den danske forfatteren Birgitte Possing: “Hun var kendt for at være en lederskikkelse inden for alt, hvad hun rørte ved.” (Viljens styrke. Natalie Zahle: En biografi om dannelse, køn og magtfuldkommenhed)

Mary ble født i gata ved siden av mitt barndomshjem på Langestrand i Larvik, hvor jeg vokste opp nøyaktig 160 år etter henne. Hvis dagens barn og unge kan vokse opp og kjenne til Mary Archer, har jeg oppnådd det jeg ønsker.

Les gjerne artikkelen min i Skeivt Arkiv så lenge, om Mary og Natalies vennskap: https://skeivtarkiv.no/skeivopedia/mary-archer-og-natalie-zahle