Lavstatuskreft
At noen sykdommer anses som mer høystatus enn andre, er ikke noe nytt. Allerede i 2015 kunne vi lese i Aftenposten hvordan ansatte i helsevesenet selv rangerer sykdommer etter hva de synes er mest status og prestisjefylt å jobbe med. Lite overraskende, kanskje, er det at kroniske sykdommer havner lenger ned på lista enn akutte sykdommer, psykiske sykdommer havner lenger ned på lista enn fysiske, og at kvinnesykdommer havner lenger ned på lista enn sykdommer som oftere rammer menn. Kanskje enda mer interessant, og skremmende, er det at leger faktisk ser på underlivskreft hos kvinner og menn forskjellig. De rangerer selv eggstokkreft som mindre interessant og viktig, enn testikkelkreft: https://www.aftenposten.no/norge/i/JXkb/slik-deles-sykdommene-vaare-inn-etter-status-og-prestisje
Kjønnsparadokset her er stort. I 2023 fikk 260 menn testikkelkreft i Norge, 525 kvinner fikk eggstokkreft. Imens Norge har de beste overlevelsesresultatene i verden på testikkelkreft, er eggstokkreft én av de viktigste dødsårsakene ved gynekologisk kreft.
Men dette handler ikke bare om kjønn. Selv innad i kvinnekreftspekteret er det store forskjeller i både status og prestisje, og enda viktigere: store forskjeller i ressurser til forskning, behandling, forebygging og synliggjøring.
På en rosa sløyfesky
Brystkreftens Rosa sløyfe-aksjon er du sikkert kjent med. Det samme gjelder nok menns årlige Movember-aksjon, hvor de lar bart og skjegg gro til ære for synliggjøring av testikkel- og prostatakreft. Men vet du hvilken farge eggstokkreftsløyfen har? Neppe, med mindre du selv har hatt, eller kjenner noen som har, denne kreftformen.
Men det kan jo bare være at disse kreftforeningene er bedre på eksternkommunikasjon, tenker du kanskje? Forklaringen er nok ikke riktig så enkel.
Brystkreft er den vanligste kreftformen for kvinner i Norge, og rammer årlig 4000 kvinner (og noen menn). Likevel er 9 av 10 kvinner som rammes i live fem år etter diagnosen. Det at overlevelsen ved brystkreft øker, skyldes forbedrede metoder for utredning og behandling, i tillegg til tidligere diagnose grunnet mammografiscreening, i følge kreftforeningens hjemmesider. Slike screeningprogrammer har man nå også innen livmorhalskreft (som for øvrig anses som «utryddet» i Norge om få år, på grunn av HPV-vaksine) og tarmkreft, for å nevne et par eksempler. (Tarmkreft rangeres også, for øvrig, høyere enn eggstokkreft av helsevesenet, hvis du går tilbake og ser i tabellen i Aftenpostens artikkel.)
Bør vi sløyfe sløyfa?
Like gode nyheter er det derimot ikke for eggstokkreft. I Europa er eggstokkreft tre ganger mer dødelig enn brystkreft. De fleste pasientene diagnostiseres i et (for) sent stadium, og behandlingsalternativene er begrensede. Sykdommen rammer hovedsakelig kvinner over 50 år, men yngre kvinner kan også få diagnosen. Så hvorfor gjør man ikke mer for å forebygge?
Det er det ikke bare jeg som stusser over. Den avdøde amerikanske forfatteren og journalisten Barbara Ehrenreich, har skrevet mye om krefthierarkiet i USA, blant annet i teksten Welcome to Cancerland. A mammogram leads to a cult of pink kitsch. Barbara fikk selv brystkreft, og døde av dette i 2022. Likevel var hun, som tittelen forteller, sterkt kritisk til all oppmerksomheten rundt nettopp brystkreft: Today, it’s the biggest disease on the cultural map, bigger than AIDS, cystic fibrosis, or spinal injury, bigger even than those more prolif ic killers of women—heart disease, lung cancer, and stroke.While AIDS goes begging and low-rent diseases like tuberculosis have no friends at all, breast cancer has been able to count on Revlon, Avon, Ford, Tiffany, Pier 1, Estée Lauder, Ralph Lauren, Lee Jeans, Saks Fifth Avenue, JC Penney, Boston Market, Wilson athletic gear.
Barbara er med andre ord sterkt kritisk til profileringen og kommersialiseringen av denne kreftformen, og, for å løfte inn kjønnsperspektivets andre side: Certainly, men diagnosed with prostate cancer do not receive gifts of matchbox cars.
Er pupper rett og slett mer sexy og salgbart enn eggstokker og underliv? Det kan virke sånn.
Eggsestensiell kreftkrise
Eggstokkreft har en relativt høy overlevelsesrate, dersom den oppdages tidlig. Dessverre oppstår symptomer på sykdommen oftest først når den har spredd seg, noe som gjør at andelen med utbredt sykdom er høy, sier Kreftforeningen på sine hjemmesider. Dette vil jeg påstå er en sannhet med modifikasjoner. Jeg mistet selv mamma til eggstokkreft i høst, og hun hadde symptomer i årevis. Riktignok ble de oversett og neglisjert av fastlegen hennes, som gjorde at mamma selv valgte å betale for en CT-skanning noen år etter å ha blitt avskrevet som både hypokonder og gallesteinplaget. CT-en kunne ikke misforstås, hun var full av kreft, i stadium 4.
Mammas historie føyer seg inn i rekken av historier om kvinner som diagnostiseres for sent, og som stemples som brysomme og hysteriske i helsevesenet. Eller for å si det som NRK skriver i en artikkel fra tidligere i å: En ny studie viser at selv om kvinner og menn har like vondt, blir det ikke gitt smertestillende på lik linje. https://www.nrk.no/trondelag/ny-forskning_-kvinner-far-mindre-smertestillende-og-darligere-behandling-enn-menn-pa-akuttmottak-1.16999392)
Økt fokus nedover
Vi kan dessverre konstatere at de mest dødelige kreftformene ikke nødvendigvis får mest oppmerksomhet. Men man bør stille seg spørsmål om hvorfor:
· Hvorfor er kvinnesykdommer fremdeles mer lavstatus enn mannssykdommer?
· Hvorfor får brystkreft mer oppmerksomhet enn eggstokkreft?
· Hvorfor kommuniseres det ikke bedre ut at de fleste kvinner med eggstokkreft har symptomer fra mage, ikke underliv?
· Hvorfor har man bare ett år på seg til å klage til Statsforvalteren for mangelfull helsehjelp?
Vi trenger ikke akseptere tingenes tilstand. Men det krever at vi blir mer bevisste.
Barbaras tekst om brystkreft finner du her: https://pinkribbonblues.org/wp-content/uploads/2010/08/Ehrenreich-2001-WelcomeToCancerland-Harpers.pdf
Anbefaler deg også å lese boken hennes: Naturlige årsaker. Hvordan ofre livet for å leve lenger.
Kommentare