Spørsmål kan være banale, ledende, konfronterende eller utydelige.
Likefullt er de utrolig viktige, og er med på å åpne eller blokkere den videre samtalen.
Fikk du med deg Tucker Carlsons intervju av Vladimir Putin, 8. februar?
Tucker fikk mye kritikk for å ikke stille konfronterende nok spørsmål, og ble beskyldt for å bare fungere som et levende talerør for Russlands propaganda. Tucker, på sin side, mente at samtalen åpnet opp for dialog mellom partene, og at en journalists formål skal være å åpne opp for ulike synspunkter i en konflikt. Med andre ord, å stille spørsmål på en nøytral måte.
Dersom Tucker hadde stilt konfronterende spørsmål, og kjørt en "hard" intervjustil, hadde kanskje Putin nektet å svare, eller bestemt seg for å avslutte intervjuet. Dette kunne parkert samtalen, eller det kunne gjort Putin til intervjuets "taper", ved å framstille han som en person som ikke tar kritikk, eller som ikke kan svare godt for seg.
Det jeg la merke til i samtalen, er hvordan Putin flere ganger bruker spørsmålsstilling som hersketeknikk. For eksempel kommer han med en påstand som han beskriver som sannhet, og spør Tucker: "Didn´t you know that"? Dette er en veldig bevisst måte å styre historien på, samt å gjøre det vanskelig for journalisten å stikke hull i påstanden. Men det går an, heldigvis, med smarte spørsmål!
De fleste av oss kommer ikke til å stille store spørsmål til statsledere, ei heller nasjonale toppidrettsutøvere. Hvis vi derimot kunne stått på målstreken med en mikrofon, hadde mange kanskje tydd til følgende spørsmål: "Hva føler du nå?" På den ene siden kan vi le av dette spørsmålet, og skrotet det som en klisjé. Men hva åpner spørsmålet opp for?
"Hva føler du nå?" er et åpent spørsmål, uten konfrontasjon. Det lar vedkommende få svare det som faller en inn, uten å måtte forholde seg til annet enn sin egen opplevelse. Slik sett kan man få et ærlig, sterkt og ekte svar.
Hadde Fredrik Solvang forsøkt seg på et slikt spørsmål i Debatten på NRK, vil jeg derimot tro at dette hadde skapt en klein stillhet, kanskje en litt usikker latter, før politikeren på ett eller annet vis fikk ført intervjuet over på sak framfor egne følelser.
Med andre ord: Et spørsmål kan trygge, eller framprovosere en reaksjon og handling.
Noen ganger, særlig i møte med fageksperter, vil journalister og programledere legge seg på en ydmyk, nesten "dum" linje, gjennom å stille selvsagte, banale, og kanskje usaklige spørsmål, noe som ofte gjøres i humorprogrammer. En slik variant kan blant annet føre til at:
Intervjuobjektet fremstår enda tydeligere som en fagekspert.
Intervjuobjektet kan fremstå som kjip, nedlatende og lite folkelig hvis vedkommende reagerer negativt på spørsmålet.
Intervjuobjektet mister autoritet, fordi intervjuer fører vedkommende ut på glattisen.
Igjen: Den som stiller spørsmålene definerer samtalen.
Verdt å tenke på på jobb, men også på hjemmebane:
Prøv å unngå å stille for mange spørsmål samtidig.
La personen få tid til å fordøye spørsmålet, tenke, og svare fullt ut.
Ikke avbryt, med mindre du leder en politikerdebatt, og ser at den som svarer sporer helt av.
Tenk over om spørsmålet ditt leder samtalen, eller om du ønsker å stille et spørsmål som åpner opp for mer personlig refleksjon, og følelser rundt et tema.
Husk: En god intervjuer er bevisst sine spørsmål i forkant, og velger de med omhu, men er likevel tilstede i samtalen og kan tilpasse spørsmålene etter svar og reaksjon.
Et godt og morsomt eksempel for meg, er når journalister og programledere utfordrer fordommer og stereotypier, og for eksempel spør mannlige ledere om hvordan de takler å sjonglere rollene som karrieremann og farsrollen. Her betyr spørsmålet i seg selv mer enn svaret. I videoen under ser du hvordan mange fremdeles stiller kvinner og menn ulike spørsmål:
En som godt mestrer balansen mellom en slik "push and pull" intervjuteknikk, er etter mitt skjønn, Louis Theroux: