Jeg kan ofte ta meg sjøl i å bli sittende på "vippen", med blyanten i handa. Jeg sitter i godstolen med kvesset blyant og blanke ark, klar til dyst, men blyanten vil ikke lystre, det føles ut som en slags lammelse. Det er som om frykten for å skrive feil eller dårlig er så stor at jeg vegrer meg for å skrive noe som helst, og at jeg derfor gir meg selv en ufrivillig skriftlig munnkurv.
Det kjennes ut som om jeg står i blokka, med hodet senket, klar til å løpe. Jeg har tatt på treningstøy og gode sko, spist riktig og gjort andre nødvendige forberedelser, men så er det en ubestemmelig følelse i magen som raskt beveger seg opp til hodet. Det er en slags nøling som vokser seg større, som gjør at jeg ikke kommer meg ut når startskuddet smeller. Jeg blir stående igjen i blokka og tenke: Hva om jeg ikke vinner løpet? Hva om jeg dummer meg ut? Hva har jeg egentlig å stille opp med, alle de andre er da bedre løpere enn meg?
Skrivesperre. Hjernen har bestemt seg nå. Jeg er ingen forfatter, bare en annenrangs rangleskribler av tøv og selvfølgeligheter. Det er som om alle ord jeg skriver er skrevet feil. Som om ordene ikke passer inn i verken setninger eller avsnitt. De er som feil brikker i et puslespill jeg prøver å presse på plass. Jeg skriver noe. Tvinger noe ut. Men går umiddelbart i kritikermodus. Setningen er for lang. Jeg gjentar meg sjøl. Jeg har ingen historie å fortelle. Jeg må komme meg over skrivekneika. Nok en gang. Kjenner du deg igjen?
For mange, meg sjøl inkludert, kan skriving ofte føles ut som nok en ting i livet en skal gjøre feilfritt og riktig. Det er lett å prioritere annerledes. Sjekke mail, gjøre husarbeid, planlegge uka. Det er som om jeg tidvis er så fanget i det fornuftige voksenlivet, at jeg ikke tør å kjede meg, skrive kreativt, leke. Vi er trent opp til å multitaske. Til å sitte pent på stolen, og ikke tegne på utsiden av streken. Det er ikke så rart at man selv må trene opp sin egen kreative muskel.
Som all trening er det lett å gi opp, og vanskelig å holde koken over tid. Vi gyver løs med årlige forsetter og gode intensjoner, men faller fra underveis. Kanskje særlig hvis man tenker på de store forfatterne som har lyktes. Det er lett å tro at det er enkelt for dem, at de bare slurper kaffe og kjenner på skriveflyt dagen lang. Ingvar Ambjørnsen skal visstnok ha sagt at han i perioder ikke ser stua i sitt eget hus. Fordi dagene hans ene og alene foregår på soverommet, toalettet og kjøkkenet. Sleep, drink, write, repeat. Mange forfattere beskriver forfatterlivet som et fengsel. Fullt av begrensinger, lidelse og selvpåført askese. De ser på skriving som et blodslit, et arbeid de aldri ville begynt med hvis de visste hvor strevsomt det var. Så hvorfor utsetter vi oss for det?
Lite i livet gir en bedre følelse enn det å være i flyt. På fotballbanen, i gamingstolen, over skriveblokka. Å være i flyt gir en nesten ubeskrivelig rus. En rus som fører til opphør av tid, plikter og tankekaos. Flyt gir velbehag. Flyt er noe man bør ta på alvor. "I make it my business to come" sier karakteren Samantha, i TV-serien Sex and the City. Kanskje bør man tenke på samme måte, om flyt? I make it my business to flow.
Skriveflyt kan man nemlig, som annen flyt, hjelpe seg selv til å oppnå. En toppidrettsutøver vil neppe kjenne på flyt hvis stressnivået er for høyt, eller hen prøver en idrett for første gang. Flyt skjer i rommet mellom kjedsomhet og angst. Det skjer når vi er trygge nok i det vi gjør, men også blir utfordret nok. Ved å skrive ofte, får du det inn som en vane, og det er lettere å bli trygg og rolig. Kjeder du deg når du skriver, og mangler motivasjon, lønner det seg å gjøre noen endringer. Endre skrivested, skrivetid, eller kanskje hva du spiser og drikker når du skriver?
Sansene er vårt viktigste verktøy som skribenter. Det krever sin mann og kvinne å beskrive, framfor å forklare. I litteraturverdenen snakker man om danseren og kritikeren. En god skribent skal helst ha begge deler i seg. Min påstand er at de fleste av oss har en bedre rustet kritiker, enn danser. Kritikeren ligger lett tilgjengelig, med sin røde penn og moralske pekefinger, i mens den frie danseren må graves fram.
Det finnes ingen fasit. Men jeg liker Hemingways sitat: “The first draft of anything is shit.”
Skriv dårlig, skriv ofte, dans mye, og la kritikeren ta lokket av pennen først ved en senere anledning, er mine råd.
Anbefaler deg også å lese skrivetips fra Gro Dahle. Hun er en leken forfatter som tar både flyt og danseren på alvor.
Les mer om flow- teorien her: https://sml.snl.no/flow-teori
Les mer om Gro Dahles skrivemåte her: https://www.boktips.no/skjonnlitteratur/arets-festivalpoet-gro-dahle-om-a-skrive-uten-ideer-og-litteraturen-som-overlevelsesstrategi/