Et "snålt" ord jeg har hørt i flere foredrag den siste tiden, er ordet «sågar» 🎩
Det var to godt voksne mennesker som sa det gjentatte ganger, den ene representerte et statlig organ, den andre var forsker og jobbet som underviser ved en stor utdanningsinstitusjon.
Det interessante, synes jeg, er at dette ordet ble brukt i foredrag som var spesifikt rettet mot en yngre målgruppe, til ungdommer og studenter. Jeg "skvatt" litt til da jeg hørte det, og ble sittende og gruble resten av foredraget.
Jeg elsker morsomme ord og vendinger. Jeg digger fornorskede ord som "motemolo" (catwalk), og jeg liker godt å bruke gamle ord og betegnelser, som for eksempel "klossmajor", "klodrian", "grunker" og lignende. Men «sågar» tør jeg påstå er et ord som kanskje bør forbli i de støvete bøkene?
Det føltes fjernt og gammelmodig, og ble ufrivillig komisk. For meg på 36 år, er «sågar» et litt blærete og pompøst ord, som tok oppmerksomheten bort fra innholdet i foredraget. Det gjorde at jeg følte en avstand til foredragsholderen, og etter en kort stund mistet jeg dessverre både interesse og konsentrasjon. Det ble på en måte veldig byråkratisk og fremmed, og jeg tror gjentatt bruk av slike ord, kan forvirre særlig det yngre publikummet.
Men: sett fra den andre siden, så har "sågar" vært en del av språket vårt i mange år, det har en litt poetisk "Ibsensk" klang over seg, og er vesentlig kortere enn de mer moderne variantene av begrepet.
Sier man "sågar" fordi det er det rette å gjøre som statlig ansatt og forsker?
I så fall bør det være et bevisst valg.
Hva mener du?
Husk:
Ikke vær redd for ord.
Velg ord med omhu.
Snakk så folk forstår!