top of page
  • Loni Bjerkholt-Pedersen
  • 2 min lesing

Stemmen er en stor del av den du er, og jeg håper at dette innlegget vil gjøre deg litt mindre flau, og litt mer stolt, av stemmen du har akkurat nå.



Ofte, i særlig workshop-er og i radiointervjuer, sier gjester og deltakere til meg at de blir flau over sin egen stemme. De vegrer seg for å lytte på opptak, og de beskriver stemmen sin som både fremmed og stygg. Det er lett å tro at profesjonelle "sceneståere" er født fulle av selvtillit og utadvendthet. Det er også lett å tenke seg at de fra naturens side er velsignet med en dyp røst de med største letthet lar runge i samtlige auditorier i Norge.


I mitt tilfelle er det helt motsatt. Jeg var et ekstremt beskjedent, sjenert og stillferdig barn. Jeg snakket ikke hvis jeg ikke ble spurt om noe, jeg snakket helst minst mulig. Jeg hadde en slags opplevelse av å ikke ha en stemme. At min stemme ikke skulle eller kunne høres.

Jeg var redd for å ta plass, være til bry, og jeg snakket veldig lavt og mumlende. Det var først når jeg stod på scenen at jeg virkelig fikk en stemme.



Første gang jeg hadde en skuespillerrolle, var som borgermester i stykket "Byen vår".

Det var i tidlig barneskolealder, og jeg kunne alle replikkene utenat. Jeg spilte rollen som en røslig borgermester, som også trengte pust og kraft til å blåse i posthornet. Jeg kom i kontakt med en kraft jeg ikke hadde kjent før.


Det er mange år siden nå, og jeg har på mange måter kommet ut av skallet mitt siden det. Men noe henger igjen. Jeg kan fort bli hes, fort miste kraften, og mine nærmeste må ofte si "hæ" når jeg snakker. Det er ikke fordi jeg er sjenert, men fordi jeg som barn lærte meg å være nesten usynlig, også i stemmen.



Da mamma døde fikk jeg et ekstra behov for å jobbe med stemmen min. Jeg kontaktet sangpedagog med et ønske om å få teknikker for å holde på krafta jeg har, og for å bli kvitt sang-sjenansen min. Jeg har drevet med stand-up, men for meg var det å synge foran noen en virkelig bragd, en følelse av å være sårbar og blottlagt.


Midt i andre sangtime, skjedde det noe fint og rart. Jeg begynte å grine. Ikke sånn "felle en enslig tåre-grining", mer sånn "hulkegrine foran en person jeg akkurat har blitt kjent med." Og da kom det. Innsikten og forløsningen. Rådet jeg fikk av min litt forfjamsede, men rørte, sangpedagog, var dette: Syng. Syng uten å vurdere. Syng jævlig. Når tanken kommer opp om at du burde holde kjeft, ti still, så si "FUCK IT" inni deg. Fortsette å synge. Jobb deg gjennom, og hent krafta fra magen.



Til deg som har en litt kraftløs stemme, som mumler og stotrer, og som synes stemmen din er stygg: Vært stolt av stemmen du har. Den sier mye om deg. Stemmeteknikk kan du alltids jobbe med, men ikke la noen ta stemmen din fra deg.


Jeg gikk fra å være et barn uten stemme, til å ha stemmen som mitt viktigste arbeidsverktøy.

Men jeg må fremdeles trene meg på å tørre å heve den.



  • Loni Bjerkholt-Pedersen
  • 3 min lesing

Et aktivt kroppsspråk i kombinasjon med Powerpoint. What's not to love?
Et aktivt kroppsspråk i kombinasjon med Powerpoint. What's not to love?

De siste årene har PowerPoint-en blitt forvist fra mange forelesningssaler og møterom.

Har vi kasta hjelpemiddelet på dør litt for tidlig?



Jeg driver selv som både foredragsholder og foredragsholder-coach. Det vil si at jeg hjelper folk å holde mer hensiktmessige og bedre foredrag. De siste årene har jeg erfart at det å bruke PowerPoint snakkes ned. Altså at det er eksisterer en slags tanke om at PowerPoint er for nybegynnere, og at virkelig gode formidlere snakker fritt. Dette er en sannhet med store modifikasjoner.


Det å snakke fritt blir ikke nødvendigvis verken strukturert, lærerikt eller tydelig for tilhørerne. Jeg har sett mange foredragsholdere snakke seg bort, skrible med uleselig håndskrift på en flip over, eller referere til forskning uten å vise hvor forskningen faktisk kommer fra. Dette stikker i en introverts hjerte, som vil se etos og logos, ikke bare patos!


Det å snakke fritt over tid, krever ekstremt mye av deg som foredragsholder. Du skal være eksepsjonelt god og bevisst fremtoning, kroppsspråk, stemmebruk og involvering av publikum, for å nevne noe. Og dette krever masse trening, øving og feedback. Noe de fleste ikke har tid eller mulighet til.


De færreste som holder foredrag gjør det profesjonelt. De mest aktive foredragsholderne i Norge er ikke de få som reiser land og strand rundt, med egen raider og coach i presentasjonsteknikk. De som holder flest foredrag er de stakkars mellomlederne i tidsklemma, som i tide (helst utide) bes holde et "kort innlegg" om et prosjekt, allerede i slutten av samme arbeidsdag, uten å ha noe tid til forberede seg. En god PowerPoint kan gjøre deg til en mindre nervøs, og bedre, foredragsholder. Vel å merke hvis den er GOD, og her skorter det dessverre en del, etter mitt skjønn.


Jeg aner ikke hvor mange PowerPoint-presentasjoner jeg har gjennomgått som har:


  • Ulik skrifttype og størrelse, hulter til bulter.

  • Bilder i dårlig oppløsning, gjerne i et hjørne av presentasjonen, eller som dekker hele lysbildet, og som ikke har noe som helst med teksten som vises å gjøre. Gjerne et bilde som ingen vet hvor kommer fra, eller om de i det hele tatt har rettighet til å bruke det.

  • Linker som ikke sier noe til noen, om noe som helst, men som bare er med for å vise at dette ikke er tatt ut av løse lufta.

  • Videolinker som ikke fungerer, eller altfor store nedlastede videofiler som gjør at presentasjonen henger seg opp og må restartes gjentatte ganger.

  • Kulepunkter som ikke er nyttige for publikum, bare en huskeliste til foredragsholder.

  • Brå slutt og ingen dramaturgi what so ever.

  • Masse skrivefeil og misforståtte metaforer.

  • Lange direkte sitater som leses direkte av foredragsholder i mens hen snur ryggen til publikum.


Spør du meg burde alle ansatte ha kurs i bruk av PowerPoint. På samme måte som kurs i Word, Excel, Episerver og andre systemer og programmer. Det er et effektiv hjelpemiddel, et kraftig virkemiddel, få virkelig mestrer.


Og her er poenget mitt: PowerPoint er et virkemiddel, ikke en erstatning. PowerPoint-en og du skal supplere hverandre og "jamme" sammen. Du er elgitaren, PowerPoint-en trommene. Sånn skaper du ordentlig Rock N Roll!


Med andre ord: Bare en virkelig god foredragsholder rocker bruken av PowerPoint!



Ta kontakt hvis du trenger hjelp til å forbedre foredraget ditt!

Telefon: 906 67 522





  • Loni Bjerkholt-Pedersen
  • 3 min lesing

Du har sikkert fått med at kjønnsdebatten har blusset opp, særlig de siste par årene.

Menn hytter med nevene, og beskriver at vi lever i, og skaper et, samfunn hvor menn faller utenfor. Men stemmer det egentlig?



Noen relevante fakta om kvinner og menn:


  • Menn tar oftere selvmord, men overvekten av de 70 000 menneskene som lever med en alvorlig psykisk lidelse (Bipolar lidelse, Schizofreni o.l.) i Norge, er kvinner. (helsedirektoratet.no)

  • Sysselsettingsgraden (SSB: Alle som har jobbet minst én time i uken hvor målingen gjøres, eller som normalt ville ha gjort det. Personer i militærtjeneste eller på sysselsettingstiltak regnes også som sysselsatte) blant unge kvinner med grunnskole som høyeste utdanningsnivå er på 53 %, mens den for menn i samme kategori er på 66 % . (Kristoffer Vogt, UiB)

  • Unge menn er overrepresentert når det gjelder unge uføre, hovedårsaken til dette er i følge Brage og Thune, 2015, at det siden 2000-tallet har vært økt overlevelse for mennesker med psykisk utviklingshemming, medfødte misdannelser og kromosomavvik (Kristoffer Vogt, UiB)

  • Kvinner har høyere sykefravær i alle aldersgrupper, og er i flertall på arbeidsavklaringspenger i alle aldersgrupper. Det er 38 % flere kvinner blant uføretrygdede.  (Kristoffer Vogt, UiB)

  • Mannlige skole drop-outs ender opp med vesentlig bedre betalte jobber enn kvinnelige drop-outs. (Kristoffer Vogt, UiB)


Femininisering er et gode for menn


Sosialpsykologen Geert Hofstede står bak en modell for kulturelle verdier der han karakteriserer nasjonale kulturer etter hvor de ligger på seks verdidimensjoner, blant annet verdien maskulinitet versus femininitet: In a masculine society, men are supposed to be tough. Men are supposed to be from Mars, women from Venus. Winning is important for both genders. Quantity is important and big is beautiful. In a feminine society, the genders are emotionally closer. Competing is not so openly endorsed, and there is sympathy for the underdog.



Videre, forteller kjønnsforskning oss at menn i mer likestilte samfunn har bedre liv enn menn hvor det er større forskjeller mellom kjønnene: Menn som lever i mer kjønnslikestilte land har langt bedre livskvalitet enn menn i mindre likestilte land. Det er mindre sjanse for at du er deprimert, skilt, eller at du utsettes for vold med døden til følge, både som kvinne og mann, i likestilte samfunn.



Mange mannsaktivister tror økt likestilling gir kvinner flere goder og privilegier, og at menn som følge av dette mister goder og privilegier, men det stemmer altså ikke.



Vi må vokte oss for machokulturen


På motsatt side av maskulinitetsforkjemperne, finner vi mennesker som bekymrer seg for det de mener et en økt machokultur i samfunnet. Gunnar Norheim er èn av dem: Motsetningsforholdet mellom myk velferdspolitikk og hard markedsøkonomi utgjør på sikt en fundamental trussel for likestillingen mellom kvinner og menn.


Gunnar bekymrer seg for en samfunnsutvikling hvor flere og flere private bedrifter tar over oppgaver som tidligere har ligget til det offentlige, særlig fordi det i det private næringslivet er en sterk kjønnsubalanse: Fra Institutt for samfunnsforskning kan vi lese at kun 22 % av topplederne i de 200 største selskapene i Norge, er kvinner. I privat sektor totalt utgjør menn rundt to tredjedeler av de sysselsatte, viser tall fra SSB.



Hva nå?


Toxic masculinity, eller giftig maskulinitetskultur, har for lengst gjort sitt innrykk i retorikk og kommunikasjon. Tenk bare på Putin og Trump, hvor sistnevnte er godt kjent for å kalle sin argeste kvinnelige motstander for "a nasty woman" ved en hver anledning på talerstolen. Denne hypermaskuline måten å kommunisere på, skaper konflikt og splid. Splid er ikke godt for noen av oss, heller ikke menn.


Videre virker det for meg som om mannsaktivistene hopper bukk over forskning og fakta om for eksempel transpersoner, som forsøker å ta sitt eget liv åtte ganger så ofte som resten av befolkningen, og lykkes med selvmord 3,5 ganger så ofte som ikke-transpersoner.



Har unge menn det verre nå enn før, og verre enn kvinner? Det er lite som tyder på det. Personlig er jeg mer bekymret for de skeive, og kvinners, levekår, særlig med tanke på at Èn av fire unge menn mener likestillingen har gått for langt.





Original_edited.jpg
bottom of page