Skrivevrede. Skrivelede. Skriveglede!

Jeg kan ofte ta meg sjøl i å bli sittende på "vippen", med blyanten i handa. Jeg sitter i godstolen med kvesset blyant og blanke ark, klar til dyst, men blyanten vil ikke lystre, det føles ut som en slags lammelse. Det er som om frykten for å skrive feil eller dårlig er så stor at jeg vegrer meg for å skrive noe som helst, og at jeg derfor gir meg selv en ufrivillig skriftlig munnkurv.

Det kjennes ut som om jeg står i blokka, med hodet senket, klar til å løpe. Jeg har tatt på treningstøy og gode sko, spist riktig og gjort andre nødvendige forberedelser, men så er det en ubestemmelig følelse i magen som raskt beveger seg opp til hodet. Det er en slags nøling som vokser seg større, som gjør at jeg ikke kommer meg ut når startskuddet smeller. Jeg blir stående igjen i blokka og tenke: Hva om jeg ikke vinner løpet? Hva om jeg dummer meg ut? Hva har jeg egentlig å stille opp med, alle de andre er da bedre løpere enn meg?

Skrivesperre. Hjernen har bestemt seg nå. Jeg er ingen forfatter, bare en annenrangs rangleskribler av tøv og selvfølgeligheter. Det er som om alle ord jeg skriver er skrevet feil. Som om ordene ikke passer inn i verken setninger eller avsnitt. De er som feil brikker i et puslespill jeg prøver å presse på plass. Jeg skriver noe. Tvinger noe ut. Men går umiddelbart i kritikermodus. Setningen er for lang. Jeg gjentar meg sjøl. Jeg har ingen historie å fortelle. Jeg må komme meg over skrivekneika. Nok en gang. Kjenner du deg igjen?

For mange, meg sjøl inkludert, kan skriving ofte føles ut som nok en ting i livet en skal gjøre feilfritt og riktig. Det er lett å prioritere annerledes. Sjekke mail, gjøre husarbeid, planlegge uka. Det er som om jeg tidvis er så fanget i det fornuftige voksenlivet, at jeg ikke tør å kjede meg, skrive kreativt, leke. Vi er trent opp til å multitaske. Til å sitte pent på stolen, og ikke tegne på utsiden av streken. Det er ikke så rart at man selv må trene opp sin egen kreative muskel.

Som all trening er det lett å gi opp, og vanskelig å holde koken over tid. Vi gyver løs med årlige forsetter og gode intensjoner, men faller fra underveis. Kanskje særlig hvis man tenker på de store forfatterne som har lyktes. Det er lett å tro at det er enkelt for dem, at de bare slurper kaffe og kjenner på skriveflyt dagen lang. Ingvar Ambjørnsen skal visstnok ha sagt at han i perioder ikke ser stua i sitt eget hus. Fordi dagene hans ene og alene foregår på soverommet, toalettet og kjøkkenet. Sleep, drink, write, repeat. Mange forfattere beskriver forfatterlivet som et fengsel. Fullt av begrensinger, lidelse og selvpåført askese. De ser på skriving som et blodslit, et arbeid de aldri ville begynt med hvis de visste hvor strevsomt det var. Så hvorfor utsetter vi oss for det?

Lite i livet gir en bedre følelse enn det å være i flyt. På fotballbanen, i gamingstolen, over skriveblokka. Å være i flyt gir en nesten ubeskrivelig rus. En rus som fører til opphør av tid, plikter og tankekaos. Flyt gir velbehag. Flyt er noe man bør ta på alvor. "I make it my business to come" sier karakteren Samantha, i TV-serien Sex and the City. Kanskje bør man tenke på samme måte, om flyt? I make it my business to flow.

Skriveflyt kan man nemlig, som annen flyt, hjelpe seg selv til å oppnå. En toppidrettsutøver vil neppe kjenne på flyt hvis stressnivået er for høyt, eller hen prøver en idrett for første gang. Flyt skjer i rommet mellom kjedsomhet og angst. Det skjer når vi er trygge nok i det vi gjør, men også blir utfordret nok. Ved å skrive ofte, får du det inn som en vane, og det er lettere å bli trygg og rolig. Kjeder du deg når du skriver, og mangler motivasjon, lønner det seg å gjøre noen endringer. Endre skrivested, skrivetid, eller kanskje hva du spiser og drikker når du skriver?

Sansene er vårt viktigste verktøy som skribenter. Det krever sin mann og kvinne å beskrive, framfor å forklare. I litteraturverdenen snakker man om danseren og kritikeren. En god skribent skal helst ha begge deler i seg. Min påstand er at de fleste av oss har en bedre rustet kritiker, enn danser. Kritikeren ligger lett tilgjengelig, med sin røde penn og moralske pekefinger, i mens den frie danseren må graves fram.

Det finnes ingen fasit. Men jeg liker Hemingways sitat: “The first draft of anything is shit.”

Skriv dårlig, skriv ofte, dans mye, og la kritikeren ta lokket av pennen først ved en senere anledning, er mine råd.

Anbefaler deg også å lese skrivetips fra Gro Dahle. Hun er en leken forfatter som tar både flyt og danseren på alvor.

Les mer om flow- teorien her: https://sml.snl.no/flow-teori

Les mer om Gro Dahles skrivemåte her: https://www.boktips.no/skjonnlitteratur/arets-festivalpoet-gro-dahle-om-a-skrive-uten-ideer-og-litteraturen-som-overlevelsesstrategi/

Klarspråk kutter kostnader!

Det er fort gjort å gå i "byråkratspråkfella" med tunge faguttrykk og stammespråk.

Her får du to gode grunner til å la det være.

1. Klarspråk sparer tid

Skriver du på en måte som er klar, korrekt og brukertilpasset, sørger du for at folk finner det de trenger, forstår det de finner, og kan bruke det de finner, til å gjøre det de skal.

Klarspråk gjør at både kunder og brukere blir mer selvgående, og gjør at interne beslutningsprosesser kan gå raskere, fordi du unngår språklige misforståelser.

Unngår du misforståelser i kommunikasjonen din som avsender, slipper du for eksempel at brukere må ringe inn til kundeservice for å få de nødvendige presiseringene du burde hatt med i brevet. Et eksempel på dette, er fra Statens innkrevingssentral.

I 2011 startet de jobben med å forbedre sine brev ut til publikum. Fem år etter at prosjektet ble satt i gang, hadde de redusert antall telefonsamtaler fra publikum med en tredjedel. Dette er et godt eksempel på at tydelig og brukerorientert kommunikasjon gjør folk mer selvgående.

Les mer om saken på Språkrådets hjemmesider: https://www.sprakradet.no/klarsprak/om-klarsprak/kvifor-klarsprak/

2. Klarspråk sparer penger

Noen tror at de ikke har råd til å drive med klarspråk. Men har du egentlig råd til å la det være? Hvis du skriver klart og tydelig, unngår du som sagt misforståelser. Du får, som sett i eksempelet over, antakeligvis færre spørsmål fra folk flest, noe som igjen betyr at du bruker mindre ressurser på å oppklare uklarheter. Færre spørsmål rundt uklart språk gir kortere saksbehandlingstid, noe som igjen er godt for lommeboka. Et eksempel på dette, er fra Helgelandssykehuset.

I 2017 startet de med et klarspråksprosjekt, for å kartlegge hvordan sykehusets brev ble forstått av pasientene. Kartlegginga viste at pasientene ofte møtte opp til både operasjon og undersøkelser uten å være godt nok forberedt. De kunne for eksempel ha glemt å ta med medisinliste eller ikke ha fått med seg at de skulle faste. Innkallingsbrevene var lange og fullstappa med informasjon, noe som gjorde det det vanskelig for pasientene å se hva de måtte gjøre før de kom til sykehuset. Slik vokste ventelistene, og sykehusene tapte millioner av kroner hvert år, på mangelfull kommunikasjon.

Les mer om saken på Språkrådets hjemmesider: https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/spraknytt-12020/intervjuet-ildsjel-og-plageand/

Ordforståelsen varierer stort

Ordforståelse i prosent (Fra boka Journalistikk, av Handgaard, et al., 2013. )

Ord	Grunnskolenivå	Universitetsnivå
Prioritere	81	99
Innovasjon	31	84
Infrastruktur	41	82

Dette viser at ordforståelsen blant ulike grupper i samfunnet varierer stort. Derfor hviler det et særlig stor ansvar på oss som akademikere og skribenter. Vi kan ikke legge ansvaret over på brukere, pasienter og innbyggere.

Så dropp stammespråket, forklar eventuelle faguttrykk, og bruk synonymordboka flittig!

Idrett og foredrag har mye til felles!

Gode foredragsholdere og gode idrettsutøvere har mange likhetstrekk:

1) De øver og trener systematisk.

2) De evaluerer og justerer kontinuerlig.

3) De jobber bevisst med mentale teknikker for å prestere bedre.

Jeg har aldri vært toppidrettsutøver selv, men jeg har jobbet på flere ulike nivåer i norsk idrett, blant annet med unge toppidrettsutøvere.

Den såkalte «idrettsskallen» med fokus på målsetning og mental trening, er absolutt en fordel å ha med seg inn i foredragsholderverdenen, og jeg tror at min utdanning og arbeidserfaring fra idretten er et konkurransefortrinn som foredragsholder.

Teknikker og kunnskap rundt idrettspsykologi gjør ikke bare at jeg presterer bedre. Det gjør meg bedre på å hjelpe andre til å prestere bedre på scenen, og, kanskje enda viktigere enn dette: å hjelpe folk å ha det bedre, når de holder foredrag.

Visualisering er én av teknikkene som er særlig god for å jobbe med nervøsiteten, og en teknikk jeg anbefaler alle å jobbe bevisst med, før de skal holde foredrag.

Det handler om å se for seg det du skal gjøre, før du gjør det. (Grovt forenklet)

Eller for å si det på en annen måte; det handler om å forberede seg best mulig, å sette seg inn i situasjonen du skal inn i, før du gjør det. Det hjelper deg å lage strategier i forkant, hvis noe uforutsett skulle skje underveis i foredraget.

Visualisering er én av de fire mentale basisteknikkene toppidrettsutøvere jobber systematisk med, for å styrke de mentale ferdighetene sine. (Se bildet til venstre, fra trening.no)

På Olympiatoppens hjemmeside: Idrettspsykologi (olympiatoppen.no), kan du leser mer inngående om dette.

Det står også enkelt, godt og konkret fortalt i teksten her, skrevet av en personlig trener: Visualisering (evofitness.no)