Det er aldri for sent å ha en ulykkelig barndom!

Hæ? Har det lurt seg inn en skrivefeil i overskriften her? Neida.

Dette innlegget handler om å senke guarden, omplassere skam og skyld, og friheten i det å kunne tre ut av krigerrollen og sette sverdet tilbake i hylsteret. I hvert fall innimellom.

Foto: Fotograf Sandven

Som du kanskje har lest i de forrige innleggene mine, er jeg veldig opptatt av historiefortellingas kraft. I dette innlegget skal jeg ikke skrive om historiefortelling som teknikk i foredrag, men om det psykologiske aspektet ved historiefortelling.

Vi har alle en tendens til å veksle mellom kriger og offer i våre historier. Noen sitter fast i offermodus, andre i krigermodus. For å si det enkelt så får vi det bedre med oss selv og våre omgivelser, hvis vi kan klare å ikke være i kriger- eller offerrollen over lang tid. Det er rett og slett utmattende.

Overskriften her spiller på sitatet om at det aldri er for sent å få en lykkelig barndom. Altså, at man kan skrive om sin egen historie, og velge å se tidligere erfaringer i et mer positivt og balansert lys. Samtidig, kan kanskje flere av dere som leser denne teksten kjenne dere igjen i det å være i konstant fightermodus, altså at man alltid skal være løsningsorientert og handlekraftig, alltid stå på barrikadene, og alltid ta kampen. Men hva med når man faktisk er et offer?

Foto: Fotograf Sandven

De store omveltningene i mitt liv de siste månedene har vært brutale. Men de har også gitt meg muligheten til å se min egen barndom med et nytt blikk. Jeg har opplevd en del ting som barn ikke burde oppleve. Jeg har lagt lokk på dette, brettet opp ermene, til og med romantisert deler av det, og dissosiert fra flere opplevelser. For jeg er da virkelig ikke noe offer! Eller?

Å snakke om seg selv som et offer generelt, er verken sunt eller konstruktivt. Men det er en styrke å tørre å anerkjenne at man har vært et offer innimellom. Først da kan man være virkelig god og raus med seg selv.

Hva med deg? Inntar du oftest rollen som kriger eller offer?

Bli med meg på workshop i historiefortelling 11. februar og 11. mars, og utforsk hvordan du kan omfavne din historie, samt bli en bedre historieforteller- og lytter!

Meld deg på her: https://www.startivestfold.no/liste-aktiviteter?eventID=18986, og kom som du er, med alt du er!

Foto: Fotograf Sandven

Historielytting: Den undervurderte kunsten

Alle har hørt om historiefortelling. Men har du hørt begrepet historielytting?

De fleste vet at det er viktig å lytte til andre. Har du møtt en virkelig god lytter, er du heldig. Det er ikke flust av dem. Vi lever på mange måter i et ekstrovert samfunn. Et samfunn hvor man stadig hører om viktigheten av å stikke seg fram, ta ordet, prate, og fortelle. Et enkelt eksperiment er å gå inn på stillingsannonsene på finn.no, og lete etter jobber med ordet "utadvent" i seg. Det finnes i omtrent alle.

På den andre siden av praten, er lytteren. En ferdighet mindre finpusset og kjent for oss, som trengs og bør trenes opp. Hvis vi lytter mer, hadde vi unngått mange misforståelser. Og leser du noen av tekstene i samlivsspaltene i de store avisene i Norge, kan du lett få med deg at mang en ensom partner beskriver at manglende interesse, engasjement og lytting, gjør at forholdet er i ferd med å ryke. Men, jeg er ikke samlivsterapeut, og skal holde meg til det jeg kan, nemlig kommunikasjon.

I coaching-verdenen lærer man mye om aktiv lytting, som kort oppsummert innebærer at du lærer en del teknikker for å være sikker på at du forstår den andre, at du er tilstede, at du klarer å vise interesse, og ikke minst, at du stiller spørsmål. Men aktiv lytting handler også om analyse, tolkning og lytting på flere nivåer enn å bare høre. Som en aktiv lytter leter du etter mening og tråder mellom linjene, også i det som ikke sies. Du kan høre om personen bruker spesielle ord og betegnelser, for eksempel om vedkommende ofte sier "jeg føler" eller "jeg tenker". Du hører raskt om noen sier "man" istedenfor "jeg", som kan være en måte å distansere seg fra sin egen historie på.

Historier kan være korte eller lange. Omskrevne eller faste. De kan handle om fremtid eller fortid, være en signaturhistorie eller historien du aldri forteller. Vi har alle ulike historier vi forteller oss selv, historier vi forteller andre, og historier andre forteller om oss. Historier omgir oss i alt vi gjør og er, og vi burde bli flinkere til å virkelig lytte, framfor å høre det vi tror vi vil høre.

Jeg jobber også som frilansjournalist, og har intervjuet mange mennesker. Flere av dem har fortalt at de setter pris på måten jeg er jorurnalist på, fordi jeg gir rom og tid for at de kan dele sin historie. Mange mennesker opplever dessverre at journalister er blodhunder som kun ønsker å følge blodspor og egen agenda. Hvis du trekker deg ut av dette, fristiller deg og lytter åpent, vil andre historier komme til. Hvis du kan legge vekk egne behov, finne fram ydmykhet og genuin interesse, påvirker det lyttingen din i stor grad. Du blir en bedre historielytter, rett og slett. Så hvorfor trekkes ikke det å være en god lytter frem i jobbannonser?

Bli en bedre kollega, sjef, partner og venn. Tren på aktiv historielytting!

Størst av alt er tross alt nysgjerrigheten.

Med stolthet i stemmen

Stemmen er en stor del av den du er, og jeg håper at dette innlegget vil gjøre deg litt mindre flau, og litt mer stolt, av stemmen du har akkurat nå.

Ofte, i særlig workshop-er og i radiointervjuer, sier gjester og deltakere til meg at de blir flau over sin egen stemme. De vegrer seg for å lytte på opptak, og de beskriver stemmen sin som både fremmed og stygg. Det er lett å tro at profesjonelle "sceneståere" er født fulle av selvtillit og utadvendthet. Det er også lett å tenke seg at de fra naturens side er velsignet med en dyp røst de med største letthet lar runge i samtlige auditorier i Norge.

I mitt tilfelle er det helt motsatt. Jeg var et ekstremt beskjedent, sjenert og stillferdig barn. Jeg snakket ikke hvis jeg ikke ble spurt om noe, jeg snakket helst minst mulig. Jeg hadde en slags opplevelse av å ikke ha en stemme. At min stemme ikke skulle eller kunne høres.

Jeg var redd for å ta plass, være til bry, og jeg snakket veldig lavt og mumlende. Det var først når jeg stod på scenen at jeg virkelig fikk en stemme.

Første gang jeg hadde en skuespillerrolle, var som borgermester i stykket "Byen vår".

Det var i tidlig barneskolealder, og jeg kunne alle replikkene utenat. Jeg spilte rollen som en røslig borgermester, som også trengte pust og kraft til å blåse i posthornet. Jeg kom i kontakt med en kraft jeg ikke hadde kjent før.

Det er mange år siden nå, og jeg har på mange måter kommet ut av skallet mitt siden det. Men noe henger igjen. Jeg kan fort bli hes, fort miste kraften, og mine nærmeste må ofte si "hæ" når jeg snakker. Det er ikke fordi jeg er sjenert, men fordi jeg som barn lærte meg å være nesten usynlig, også i stemmen.

Da mamma døde fikk jeg et ekstra behov for å jobbe med stemmen min. Jeg kontaktet sangpedagog med et ønske om å få teknikker for å holde på krafta jeg har, og for å bli kvitt sang-sjenansen min. Jeg har drevet med stand-up, men for meg var det å synge foran noen en virkelig bragd, en følelse av å være sårbar og blottlagt.

Midt i andre sangtime, skjedde det noe fint og rart. Jeg begynte å grine. Ikke sånn "felle en enslig tåre-grining", mer sånn "hulkegrine foran en person jeg akkurat har blitt kjent med." Og da kom det. Innsikten og forløsningen. Rådet jeg fikk av min litt forfjamsede, men rørte, sangpedagog, var dette: Syng. Syng uten å vurdere. Syng jævlig. Når tanken kommer opp om at du burde holde kjeft, ti still, så si "FUCK IT" inni deg. Fortsette å synge. Jobb deg gjennom, og hent krafta fra magen.

Til deg som har en litt kraftløs stemme, som mumler og stotrer, og som synes stemmen din er stygg: Vært stolt av stemmen du har. Den sier mye om deg. Stemmeteknikk kan du alltids jobbe med, men ikke la noen ta stemmen din fra deg.

Jeg gikk fra å være et barn uten stemme, til å ha stemmen som mitt viktigste arbeidsverktøy.

Men jeg må fremdeles trene meg på å tørre å heve den.