- Loni Bjerkholt-Pedersen
- 2 min lesing
Stemmen er en stor del av den du er, og jeg håper at dette innlegget vil gjøre deg litt mindre flau, og litt mer stolt, av stemmen du har akkurat nå.
Ofte, i særlig workshop-er og i radiointervjuer, sier gjester og deltakere til meg at de blir flau over sin egen stemme. De vegrer seg for å lytte på opptak, og de beskriver stemmen sin som både fremmed og stygg. Det er lett å tro at profesjonelle "sceneståere" er født fulle av selvtillit og utadvendthet. Det er også lett å tenke seg at de fra naturens side er velsignet med en dyp røst de med største letthet lar runge i samtlige auditorier i Norge.
I mitt tilfelle er det helt motsatt. Jeg var et ekstremt beskjedent, sjenert og stillferdig barn. Jeg snakket ikke hvis jeg ikke ble spurt om noe, jeg snakket helst minst mulig. Jeg hadde en slags opplevelse av å ikke ha en stemme. At min stemme ikke skulle eller kunne høres.
Jeg var redd for å ta plass, være til bry, og jeg snakket veldig lavt og mumlende. Det var først når jeg stod på scenen at jeg virkelig fikk en stemme.
Første gang jeg hadde en skuespillerrolle, var som borgermester i stykket "Byen vår".
Det var i tidlig barneskolealder, og jeg kunne alle replikkene utenat. Jeg spilte rollen som en røslig borgermester, som også trengte pust og kraft til å blåse i posthornet. Jeg kom i kontakt med en kraft jeg ikke hadde kjent før.
Det er mange år siden nå, og jeg har på mange måter kommet ut av skallet mitt siden det. Men noe henger igjen. Jeg kan fort bli hes, fort miste kraften, og mine nærmeste må ofte si "hæ" når jeg snakker. Det er ikke fordi jeg er sjenert, men fordi jeg som barn lærte meg å være nesten usynlig, også i stemmen.
Da mamma døde fikk jeg et ekstra behov for å jobbe med stemmen min. Jeg kontaktet sangpedagog med et ønske om å få teknikker for å holde på krafta jeg har, og for å bli kvitt sang-sjenansen min. Jeg har drevet med stand-up, men for meg var det å synge foran noen en virkelig bragd, en følelse av å være sårbar og blottlagt.
Midt i andre sangtime, skjedde det noe fint og rart. Jeg begynte å grine. Ikke sånn "felle en enslig tåre-grining", mer sånn "hulkegrine foran en person jeg akkurat har blitt kjent med." Og da kom det. Innsikten og forløsningen. Rådet jeg fikk av min litt forfjamsede, men rørte, sangpedagog, var dette: Syng. Syng uten å vurdere. Syng jævlig. Når tanken kommer opp om at du burde holde kjeft, ti still, så si "FUCK IT" inni deg. Fortsette å synge. Jobb deg gjennom, og hent krafta fra magen.
Til deg som har en litt kraftløs stemme, som mumler og stotrer, og som synes stemmen din er stygg: Vært stolt av stemmen du har. Den sier mye om deg. Stemmeteknikk kan du alltids jobbe med, men ikke la noen ta stemmen din fra deg.
Jeg gikk fra å være et barn uten stemme, til å ha stemmen som mitt viktigste arbeidsverktøy.
Men jeg må fremdeles trene meg på å tørre å heve den.
